20/04/2014

The Kon-Tiki Museum
in your language!

Kon-Tiki - short history

Kon-Tiki - short history

Kon-Tiki - short history

Kon-Tiki - in finnish

Barndom, ungdom og utdannelse (1914-1937)

Thor Heyerdahl ble født i Larvik 6. oktober 1914. Hans far Thor var bryggerimester og hans mor Alison (f. Lyng) var bl.a. leder for byens museums-forening. Hun var sterk tilhenger av Charles Darwins evolusjonsteori, og inspirerte sin sønn med sin interesse for zoologi og antropologi.

Thor fikk også lov til å lage en liten ”zoologisk hage/museum” inne på sin fars bryggeri. Thor var meget flink til å tegne. Allerede som 8. åring laget han fantasifulle tegninger av sydhavsøyer og han hadde bestemt seg for å bli ”oppdagelsesreisende”.

Etter fullført artium i 1933 begynte han å studere biologi og geografi ved Universitetet i Oslo.

Her kom han i kontakt med Bjarne Kroepelien (f.1890) i Bergen. Han hadde reist rundt i Polynesia under første verdenskrig bl.a. på TAHITI. Han ble forlovet med TUIMATA, en av døtrene til Høvding TERIIEROO.

I 1918 kom spanskesyken til Tahiti og halvparten av øyas innbyggere døde, inkludert TUIMATA.

Til minne om Tuimata testamenterte han sitt berømte Polynesia bibliotek til Universitetet i Oslo.

Thor Heyerdahls adgang til dette biblioteket samt Kroepeliens anbefaling sendt Høvding Teriieroo fikk stor betydning for Thor Heyerdahls videre liv og karriere.

Julaften 1936 giftet han seg med Liv, og første juledag dro de av sted med tog, først til Marseille så med passasjer båt over Atlanterhavet gjennom Panama kanalen, videre over Stillehavet til TAHITI.



Fatu-Hiva
Det første opphold i Polynesia (1937-1938)
I samarbeid med zoologisk fakultet ved Universitetet i Oslo var dette den første studiereise til Polynesia. Formålet med ekspedisjonen var å undersøke hvordan dyreartene kunne ha nådd ut til en øde stillehavsøy. Takket være en måneds praktisk opplæring hos høvdingen Teriieroo i hans polynesiske hjem på Tahiti klarte det unge paret å overleve et år på den ensomme fjelløya Fatu-Hiva i Marquesasgruppen. De levde fullstendig selvhjulpne, helt uten sivilisasjonens hjelpemidler. De ble imidlertid syke av innsektsbitt og måtte søke legehjelp på naboøya HIVAOA. Her ble de introdusert for nordmannen Henry Lie. Han hadde rømt fra en seilskute i 1906, giftet seg med en lokal skjønnhet, og drev en kokkos plantasje. Han viste Thor noen steinstatuer i jungelen som ingen viste hvor kom fra, eller hvem som hadde laget den. Henry Lie kunne dog fortelle at samme type statuer var å finne i Colombia, 6000 km lenger øst, i Syd Amerika.

Ved å leve sammen med polyneserne i deres eget miljø, ble Thor oppmerksom på hvordan passatvindene og havstrømmene fra Amerika var avgjørende for øyas flora og fauna. Han begynte derfor å tvile på de motstridende teoriene om at polynesernes forfedre var kommet mot vær og vind fra Asia som ligger tusenvis av nautiske mil borte. Han mente at selv om Sørøst Asia var opprinnelsesområdet for alle folkeslag rundt Stillehavet, måtte ruten derfor til Polynesia ha fulgt de fremherskende vinder og strømmer via Nordvest Amerika. Funnet av steinstøttene på HIVAOA ble begynnelsen til hans eventyrlige karriere.


Britisk Columbia
På leting etter vandringsruten fra Asia til Polynesia (1939-1940)

Da Heyerdahl kom tilbake fra Polynesia forlot han Universitetet i Oslo og gikk samtidig over fra å studere dyre- og planteliv til å studere et beslektet problem om hvordan primitive sjøfarere kunne ha reist over havet i åpne fartøy. I 1939 reiste han til Britisk Columbia hvor han fikk studieplass ved museet i Victoria.

Her lærte han om indianerne på nordvestkysten og deres kultur. I løpet av oppholdet dro Heyerdahl også ut for å bo sammen med indianerne.

Som alle tidligere forskere fant Thor bekreftelse på at det hadde vært to forskjellige migrasjoner ut til de polynesiske øyene. I motsetning til de andre hevdet han at den eldste migrasjonen ikke hadde kommet fra Asia med kanoer, men derimot med balsaflåter fra Sør Amerika. En slik teori fremsatt av en ung og ukjent student var for kontroversiell, og Thor møtte solid motstand fra andre vitenskapsmenn.

Over hele verden baserte antropologene sine teorier på den godtatte oppfatning om at intet forhistorisk fartøy av amerikansk type kunne ha brakt folk levende til Polynesia.





Kon-Tiki ekspedisjonen
Med balsaflåte over Stillehavet (1947
)


I 1947 ble balsaflåten Kon-Tiki sjøsatt og oppkalt etter en legendarisk sjøfarende solkonge som var felles for det gamle Inkariket og øyene i Polynesia.

Flåten heiste seil utenfor Callao havn i Peru med et mannskap på 6 menn. Sammen med Thor Heyerdahl var det 4 andre nordmenn, Herman Watzinger, Knut Haugland, Torstein Raaby og Erik Hesselberg og svensken Bengt Danielsson.

I løpet av 101 døgn seilte flåten ca 8000 km over det åpne Stillehavet og strandet på atollen Raroia i Tuamotu arkipelet. Reisen gjorde datidens syn på balsaflåter til skamme og beviste at Polynesia lå vel innenfor rekkevidden til forhistoriske søramerikanske sjøfarere.


Noen vitenskapsmenn nektet å tro at den utrolige ferden hadde funnet sted, inntil en dokumentarfilm om ekspedisjonen kom ut. Filmen fikk Oscar for beste dokumentarfilm i 1951. Thor’s polulære bok ”Kon-Tiki Ekspedisjonen” ble etter hvert oversatt til 70 språk. Les mer om Thor Heyerdahls interesse for kamera og film.


Selv om Thor nå hadde oppnådd anerkjennelse for sine teorier var ikke all motstand forstummet. Opponentene hevdet nå at selv om balsaflåter kunne krysse det åpne havet så beviste mangelen på før-europeisk bosetning på Galapagosøyene at flåtene bare var blitt benyttet til trafikk langs kontinentets kyst. Galapagosgruppen ligger nærmere Sør-Amerikas kyst enn noen øy i Polynesia – bare 1000 kilometer fra Ecuador.

Spørsmålet var hvorfor disse øyene ikke var bebodd dersom søramerikanske flåtefarere hadde rukket så langt som til det fjerne Polynesia? Det var dette som dannet utgangspunktet for Thor’s neste ekspedisjon


Galapagosøyene
Den første arkeologiske ekspedisjonen (1952

)
I 1952 organiserte og ledet Thor den norske arkeologiske ekspedisjonen til Galapagosøyene. Sammen med Thor reiste to profesjonelle arkeologer, E.K. Reed (USA) og A. Skjølsvold (Norge). Ekspedisjonen ble finansiert av midler fra Kon-Tiki boken og dokumentarfilmen med samme navn.

Mange vitenskapsmenn hadde vært på øyene tidligere (bl.a. Darwin), men ingen arkeolog.

Ekspedisjonen bekreftet at det gjennom tidene hadde funnet sted flere besøk fra før-columiansk Sør-Amerika til øyene i Galapagosgruppen. Det viste seg også at fast bosetning på øya var umulig fordi det bare var mulig å finne drikkevatn i regntiden. Med Galapagos-ekspedisjonen ble søramerikansk arkeologi for første gang trukket langt ut i Stillehavet.

Tilbake i Ecuador foretok Heyerdahls ekspedisjonsgruppe eksperimenter med ”guara” senterbord. Senterbord var et system for navigasjon av flåter som inkaene tidligere hadde brukt. Den glemte teknikk med å seile opp mot vinden med slike senterbord, som var prøvd men ikke forstått under Kon-Tiki ferden, ble nå gjenoppdaget.

Eksperimentene viste at søramerikanske flåtefarere kunne endre kurs og vende opp mot vinden så nøyaktig som noen daværende europeiske seilskute. En dokumentarfilm og en vitenskapelig avhandling ble resultatet av denne ekspedisjonen.


Påskeøya
De første arkeologiske utgravinger (1955-1956
)


I 1955 la Heyerdahl ut på en ettårig ekspedisjon til Påskeøya og de østlige deler av Polynesia. Ekspedisjonen hadde Kong Olav V som beskytter og ble finansiert av Heyerdahl. Med seg hadde han de fem arkeologene A. Skjølsvold (Norge) E.N. Ferdon, W. Molloy, C.S. Smith (USA) og G. Figueroa (Chile). Mangelen på permanent vanntilførsel på Galapagosøyene gjorde Påskeøya til den nærmeste beboelige øy for opprinnelige sjøfarere fra Sør-Amerika.

På Påskeøya finnes overalt i det åpne landskapet kolossale statuer og steinmurer av ukjent opprinnelse. Disse byggverkene var ifølge den polynesiske befolkningen reist av et tidligere folkeferd som kom til øya. Utgravninger avslørte at de berømte kjempehodene var høye statuer med enorme kropper og armer begravd opp til halsen i vindblåst sand fra det eroderte landskap omkring.

En stamme på øya kalt ”langørene” hevdet å nedstamme fra de tidligste kolonistene som hadde skulpturert de langørede statuene. Navnet ”langørene” hadde de fått fordi deres forfedre hadde som skikk å forlenge ørene. Langørene kunne vise i praksis hvordan de kolossale steinfigurene var laget, transportert og reist opp på høye steinplattformer.

Ekspedisjonen oppdaget til da ukjente typer av statuer og steinhus av samme slag som fra før-inka perioden i Sør-Amerika. Ekspedisjonsmedlemmene fikk være med inn i hemmelige familiehuler, hvor små skulpturer av helt ukjente typer hadde vært oppbevart og gått i arv sm helligdommer.

En ny populær bok og en dokumentarfilm kom ut av ekspedisjonen samt tre store vitenskapelige bind skrevet i fellesskap av ekspedisjonens vitenskapsmenn.





Ra ekspedisjonene
Med papyrusbåt over Atlanterhavet (1969-1970)


Under ekspedisjonen til Påskeøya i 1955-56 hadde Heyerdahl fattet interesse for sivbåter og deres sjøgående egenskaper. Arkeologene hadde blant annet avdekket at bilder av store sivbåter med mast og seil var risset inn i begravde statuer og malt på steinheller i forhistoriske hus. Det ble etter hvert klart for Heyerdahl at ikke bare balsaflåter men også sivbåter kunne ha brakt de tidligste sør-amerikanerne ut på det åpne Stillehavet.

Andre forskere hadde pekt på den åpenbare likhet som eksisterte mellom de gamle sivbåtene fra Mexico og Peru og papyrusbåtene fra den tidligste sivilisasjon i Middelhavsområdet. De antropologene som ble kalt for ”diffusjonister” hadde notert seg sivbåter som en av de mange kulturparallellene mellom de store sivilisasjonene på begge sider av Atlanterhavet i før columbiansk tid. De brukte sivbåten som argument i diskusjonen om oversjøisk kontakt før europeernes ankomst. Deres motstandere – ”isolasjonistene” – pekte imidlertid på det godtatte syn at en sivbåt ikke kunne krysse havet. De mente at kulturparalleller kunne skyldes uavhengig utvikling.

Papyrusinstituttet i Kairo hadde slått fast at papyrussiv råtnet og gikk i oppløsning etter to uker i en vanntank.

Heyerdahl var til tross for dette overbevist om at skipsbyggerne på Faraos tid aldri ville ha brukt dette sivet til å bygge kjempestore fartøyer med havgående form dersom båtene bare holdt seg flytende i to uker på havet. For å se om antakelsen var riktig besluttet han å bygge en sivbåt og dra over Atlanterhavet med den.

Ra ble sjøsatt våren 1969 i den gamle fønikiske havnebyen Safi i Marokko. For å vise at folk fra forskjellige nasjoner kan samarbeide selv under stress og vanskelige forhold, valgte Heyerdahl et mannskap på 7 mann fra 7 nasjoner og seilte til havs under De Forente Nasjoners flagg. Ra seilte vestover med passatvinden og den nordekvatorianske strømmen. Sivbuntene viste seg utrolig flytedyktige. Til tross for brukket roråre og dårlig vær tilbakela Ra 5000 kilometer på 8 uker før tapet av sivbuntene på styrbord side fikk Heyerdahl til å avbryte eksperimentet. Det gjenstod da bare en ukes seilas før de ville ha nådd Barbados i de vestindiske øyer.
Ti måneder senere sjøsatte Heyerdahl en ny papyrusbåt – Ra II – i den samme marokkanske havnebyen. Denne gang hadde han fått fire Aymara indianere over fra Titicaca-sjøen i Sør-Amerika for å bygge fartøyet. På denne stormfulle fjellinnsjøen i Andes, 4000 m over havet, bygget en fremdeles sivbåter etter de samme metoder som i det gamle Mesopotamia og Egypt. Hele mannskapet fra første Ra ferd ville gjenta eksperimentet, og med et tillegg av en representant fra enda en nasjon heiste Heyerdahl seil på Ra II. Denne båten var bare 12 meter lang, men langt sterkere i konstruksjonen enn Ra.

Ra II krysset Atlanterhavet og seilte de ca 6100 kilometer fra Safi i Marokko til Barbados i Vestindia på 57 dager. Siden eksperimentet denne gangen hadde vært vellykket ble antropologer over hele verden nødt til å gå bort fra det gamle dogmet om at papyrusbåter ikke kunne ha brakt kulturimpulser fra Nordafrika til Mellom-Amerika i før-columbiansk tid.

I løpet av turen med Ra sendte Heyerdahl de første meldinger til de Forente Nasjoner om at verdenshavene var i ferd med å bli forurenset. På ferden med Ra II ble han bedt av FNs generalsekretær om å gjøre daglige observasjoner mht forurensning. Faste klumper med tjære ble samlet opp 43 av de 57 døgn seilasen varte. Ferden bidro på denne måten til å skape oppmerksomhet rundt nødvendigheten av å stoppe forurensningen av verdenshavene.

Heyerdahl fremla rapporter om forurensningsproblemene blant annet på FNs første konferanse om havrett, for USAs senat- og kongresskommiteer, for USSRs vitenskapsakademi og i en lang rekke kampanjer verden over for beskyttelse av havet.
Etter ekspedisjonen utgav Heyerdahl en bok om Ra ekspedisjonene samt en dokumentarfilm som ble Oscarnominert.


Tigris ekspedisjonen
Med sivbåt over det Indiske Hav 1978


Sivbåter hadde i Oldtiden vært anvendte farkoster i Middelhavet fra Midtøsten, til Atlanterhavskysten.
Han ble nå opptatt av det meget omstridte spørsmål om det opprinnelig hadde vært kommunikasjon mellom de tre modersivilisasjonene i Mesopotania, Egypt og Indusdalen.

I alle disse tre kulturelt beslektete områdene hadde forhistoriske kunstnere etterlatt seg illustrasjoner av samme slags sivbåt som han selv hadde brukt til å krysse Atlanterhavet med.
Fra sumparaberne, som bor i det tidligere sumeriske området i Irak, lærte Heyerdahl at sivene bare ville beholde sin flyteevne hvis de ble kuttet i august måned. Heyerdahl bestemte seg for å forsøke dette, og samtidig eksperimentere ved å navigere etter en fast seilingsplan.

Hans tidligere seilaser hadde bare fulgt vinden og strømmen.
I 1977 bygget Heyerdahl sin største sivflåte – 18 meter lang – der flodene Eufrat og Tigris flyter sammen i det tidligere Mesopotamia, nå Irak. Fartøyet ble døpt Tigris.

Tigris ble bygget av sivbunter surret sammen av sumparabere under ledelse av de samme sør-amerikanske indianerne som hadde bygget Ra II. Også denne gangen seilte Heyerdahl under FN-flagg og med et internasjonalt mannskap på 11 mann. Blnt mannskapet fant man 3 av hans ledsagere fra de to Ra ferdene, Norman Baker (USA), Yuri Senkevich (USSR) og Carlo Mauri (Italia).

Ferden med Tigris ble 6800 km lang. Turen gikk først ned Shatt-el-Arab fra Irak til den Persiske Gulf og ut i det Indiske Hav. Deretter gikk turen via Muscat i Oman til Indusdalen i Pakistan før de til sist forlot Asia og seilte over det Indiske Hav til Afrika.

Den fem måneder lange reisen endte i Djibouti ved innseilingen til Rødehavet. Omgitt av krig på alle kanter , besluttet ekspedisjons-medlemmene i april 1978 å brenne flåten. Ekspedisjonsmedlemmene sendte samtidig ut en enstemmig apell til FN om å stoppe våpenleveransene til utviklingslandene i en del av verden som hadde lagt grunnlaget for vår egen sivilisasjon.

Tigris hadde i motsetning til Kon-Tiki og de to andre Ra båtene seilt til forutbestemte havner uavhengig av vind og strømforhold, og lå fremdeles høyt nok på sjøen til å ende i flammer. En populær bok og fire TV-filmer kom som resultat av ekspedisjonen


Maldivene
Arkeologiske bevis på forhistorisk sjøfart 1981 - 1984


De 1200 koralløyene som danner en 960 kilometer lang dobbelt kjede, ligger som en barriere for primitive fartøyer som forsøker å runde sørspissen av det indiske kontinent. Den eneste
gunstige passasje for forhistoriske sjøfarere ville være ved ekvator, hvor det går en bred kanal fra øst til vest. Vel vitende om at de tidligste sjøfarere var soltilbedere og derfor ville vie ekvator spesiell oppmerksomhet, bestemte Heyerdahl seg for å lete på de atollene som lå i ekvatorialkanalen.

Skjult i jungelen på den ubebodde øya Gaaf-Gan fant han ruinene av en 9 meter høy pyramideformet bygning som var astronomisk utlagt mot sola og som engang hadde vært dekket av sol-motiver hugget i relieff.

På øya Nilandu i den sentrale del av Maldivene oppdaget ekspedisjonen et annet forhistorisk tempelbygg. Radiokarbondateringer fra muren rundt tempelplassen daterte funnene til år 550 e.Kr. Den avanserte arkitektoniske utsmykkingen på dette byggverket viste at en fremskreden sivilisasjon hadde etablert seg på Maldivene minst 1000 år før europeerne seilte inn i det Indiske Hav. Blant de forskjellige typer av potteskår som arkeologene fant, var det også en form for keramikk som asiatiske eksperter daterte til å stamme fra fastlandets kulturer rundt år 2000 f.Kr. Det store antall tempelruiner av imponerende dimensjoner og med rik dekor som ble oppdaget på Maldivene, vitner om høy velstand på disse oseaniske øyene i før-muslimsk periode.

Utgravningene viste at den lokale økonomi hadde vært basert på nær kontakt med store sivilisasjoner på fastlandet. De arkeologiske oppdagelsene på det maldiviske øyriket viser også at havet var et bindeledd og en allfarvei for verdens kulturfolk, helt siden de tidligste kjente sivilisasjoner begynte å bygge havgående fartøyer.
Nok en bok, flere vitenskapelige rapporter og en to-timers dokumentarfilm for fjernsyn ble resultatet av utgravningene på Maldivene.



Tilbake til Påskeøya etter tretti år

.
I 1986 - 88 organiserte Heyerdahl arkeologiske utgravninger på Påskeøya.

Under første opphold på Påskeøya ble det bl.a. utført eksperimenter ledet av den tjekkiske ingeniøren Pavel Pavel som kastet lys over det århundegamle mysteriet hvorledes de kjempemessige steinstøttene var blitt flyttet.

Ved hjelp av tau festet til hodet og til nedre del av støtten, var det mulig med beskjeden mannskapsstyrke å flytte en 15 tonns tung steinkjempe i oppreist stilling ved først å tippe den på kant og så rykke den motsatte siden fremover.

Etter siste opphold på Påskeøya i 1988, skrev Heyerdahl boka: Påskeøya - en gåte blir løst.






Peru (1988-1992)


Fra 1988 til 1992 administrerte Thor Heyerdahl arkeologiske utgravninger av pyramidekomplekset «La Raya» like utenfor Túcume i Nord-Peru

På området er det bl.a. 26 pyramidelignende konstruksjoner bygget av soltørket leire (adobe). Prosjektet var organisert som et samarbeid mellom Kon-Tiki Museet og Museo Bruning i Lambayeque, Peru.

Dette 220 hektar store området er et av de største og mest imponerende fornminneområdene i Sør-Amerika. I utgravningsperioden var dette det største arkeologiske prosjektet i verden.
Det viste seg at ruinbyen utenfor Tùcume bel bygget rundt 11 e. Kr.



Mange graver ble avdekket med fantastisk gravgods, inkludert vakre sølvstatuetter og fjærarbeidtekstiler.

Her fant man også indikasjoner på at det var erfarne reisende blant Túcume-folket. Man fant skjell fra Ecuador og Panama og lapis lazuli fra Chile.

Arkeologen Alfredo Narváez gravde ut en godt bevart adobemur dekorert med en mytisk scene i høyrelieff som viser fuglemenn om bord på to store farkoster av siv, omgitt av fisk og sjøfugl og et symbolsk motiv kjent fra førinkaisk kunst, såkalte antropomorfi ske bølger.

Man fant også et fi nt bevart rorblad fra en liten balsaflåte og en krukke i sort keramikk som viser to menn om bord på en sivbåt. Alt understøttet at folkene i disse områdene drev sjøfart i førkolumbisk tid.


Tilbake til Stillehavet

Thor Heyerdahl engasjerte seg også om hvor vikingene hadde opprinnelig kommet fra. I boken "På jakt etter Odin" lanserer Thor Heyerdahl ideen om av Odin kunne ha vært en høvding - et ekte menneske og ikke kun en hedensk gud. Like før Thor Heyerdahl gikk bort vendte han tilbake til sin forskning i Stillehavet blant annet igangsetting av arkeologiske utgravninger på Stillehavsøya Samoa.


Generelt om Heyerdahl


Som antropolog og verdensborger trodde Thor Heyerdahl på menneskehetens enhet og arbeidet aktivt for å bygge bro mellom nasjoner og folk av forskjellig rase, religion og politisk oppfatning.

Han var visepresident for World Association of World Federalists som arbeider for et bedre internasjonalt samarbeid under ledelse av en sterkere FN organisasjon. Videre var han visepresident for Worldview Internastional Foundation som gjennom praktisk undervisning prøver å bedre forståelsen mellom U-land og I-land.

Han var også internasjonal beskytter av The United World Colleges som fører studenter med forskjellig kulturell bakgrunn sammen på skoler i mange land.
Som naturforsker har han holdt forelesninger og utgitt publikasjoner om trusselen mot det globale miljø og særlig med henblikk på forurensningen av havet. Han var rådgiver for World Wildlife Fund International og var medlem av den komité som årlig velger vinnere av FNs miljøvernpris.
Thor Heyerdahl var en meget karismatisk person som hadde interesse for og evnen til å snakke med alle nivåer av befolkningen.





Han var opptatt av tverrfaglig forskning og en forkjemper for et bedre miljø.

Hans hovedprosjekt var å vise at de store verdenshavene hadde vært ferdselsårer for menneskene lenge før Columbus i moderne tid oppdaget Amerika. Thor Heyerdahl bodde sine siste år på Kanariøya Tenerife hvor han også var engasjert i fosrkningsarbeid med Pyramideparken i Guemar, Tenrife. Thor Heyerdahl ble hedret med mange æresbevisninger fra en hel verden og fikk statsbegravelse da han gikk bort 18. april 2002.

Han har utgitt en rekke forskningsverker og mer populære bøker om sine ekspedisjoner og sitt liv, fl ere av dem internasjonale bestselgere.
Boken om Kon-Tiki ekspedisjonen er eksempelvis utgitt i 70 språk og solgt i ca 50.000.000 eksemplarer



Æresbevisninger og priser

De ordener som Thor Heyerdahl har mottatt, inkluderer:
Kommandør med Stjerne av St. Olavs Ordenen
Storkorset av St. Olavs Ordenen
Grand Officer – Order of Distinguished Merit (Italia)
Grand Officer – Royal Alaoutes Order (Marokko)
American Knights of Malta, Order of First Class (Egypt)
Order of Merit (Peru)
Order of the Golden Ark (Nederland)

Vitenskapelige priser inkluderer:
Gullmedaljen, Royal Geographic Society (England)
Vega Gullmedalje, Swedish Society for Anthropology and Geography
Gullmedalje, Société de Géographie (Frankrike)
Gullmedalje, Royal Scottish Geographical Society
Gullmedalje, Geographical Society of Philadelphia (USA)
Gullmedalje, Boston Museum of Science (USA)

Heyerdahl var medlem av Det Norske Videnskapsakademi, æresdoktor ved Universitetet i Oslo, medlem av New York Academy of Science og American Anthropological Society, ærespresident i Explorers’ Club i New York, æresdoktor ved Det sovjetiske vitenskapsaka-demi og Universitetet i Moskva.

I tillegg har han mottatt æresbevisninger ved en rekke andre utenlandske universiteter og vi-tenskapelige institusjoner.

For sine maritime prestasjoner har Heyerdahl mottatt:
Magellan-prisen fra Circumnavigators’ Club, New York
International Oscar of the Ocean
The Golden Caravel, the Golden Bow, the Figurehead of Valeur (Italia)
Heyerdahl er æresborger i sin fødeby Larvik.


Bøker av Thor Heyerdahl:

Fatu-Hiva. Tilbake til naturen. (London 1974, original tittel: "På jakt etter paradiset".) Oslo 1938
Kon-Tiki-ekspedisjonen. Oslo 1948
American Indians in the Pacific – the Theory Behind the Kon-Tiki expedition. Stockholm, London, Chicago 1952
Archaeological Evidence of Pre-Spanish Visitors to the Galapagos Islands (med Arne Skjøls-vold. Memoir of the Society for American Archaeology, No. 12). Salt Lake City 1956
Aku-Aku. Påskeøyas hemmelighet. London 1957
Reports of the Norwegian Archaeological Expedition to Easter Island and the East Pacific. (med E.N. Ferdon jr., vol 1: Archaeology of Easter Island, vol II: Miscellaneous Papers: Monograph of American School of Research, the Museum of New Mexico and the Kon-Tiki
Museum). Santa Fe, London, Chicago, Oslo 1961

Sjøveier til Polynesia (fagbok 1968)
Ra. Oslo 1970
The Art of Easter Island. London, New York 1975
Early Man and the Ocean. London 1978
Tigris. London, New York 1980
Mysteriet Maldivene. London 1986
Påskeøya. En gåte blir løst. 1989
Grønn var jorden på den syvende dag. Oslo 1992
Skjebnemøte vest for havet. De beseiredes historie. Oslo 1992
Pyramidene i Túcume. Oslo 1993
Túcume Colección Arte y Tesoros del Peru ( av Heyerdahl, Sandweiss, Narvárez, Millo-nes).Peru 1996
I Adams fotspor. En erindringsreise. Oslo 1998
Ingen grenser (av Thor Heyerdahl og Per Lilliestrøm). Oslo 1999
Jakten på Odin (av Thor Heyerdahl og Per Lilliestrøm), Oslo 2001

Bøker om Thor Heyerdahl:
Señor Kon-Tiki (av Arnold Jacoby). Oslo 1965
Møte med Thor Heyerdahl (av Arnold Jacoby). Oslo 1986
Eventyret og Livsverket (av T. Heyerdahl og C. Ralling). London 1989
The Kon-Tiki Man (av Christopher Ralling). London 1990
Thor Heyerdahl, Oppdageren (av Snorre Evensberget). Oslo 1994
Thor Heyerdahl og verdenshavenes mysterier (av Øgrim). Oslo 1995
Thor Heyerdahl (av John Malam). London 1997
Med flåte over Stillehavet (barnebok av I. Røiseland og M. Saxegaard). Oslo 1999
Thor Heyerdahl og papirbåten som forandret verden (av Arne Hjeltnes). Oslo 1999
Kon-Tiki - Thor Heyerdahls eventyrlige flåteferd (barnebok av Bente Roestad)
Thor Heyerdahl vår store oppdager (Ungdomsbok av Bente Roestad)

Biografien av Thor Heyerdahl av forfatter Ragnar Kvam jr, Gyldendal
Del 1: Thor Heyerdahl - Mannen og havet Oslo 2005
Del II : Mannen og Verden, Oslo 2008
Del III: Mannen og Mytene, 2013.

Kon-Tiki - One of the greatest sea voyages in history, short story, Ragnar Kvam jr, Oslo July 2012




Andre utgivelser
Heyerdahl har bidratt med foredrag ved diverse internasjonale vitenskapelige kongresser. Han har vært bidragsyter til Pacific Science Congress, en artikkelserie for National Geographic Magazine som begynte med "Turning Back Time in the South Seas" i 1941. Han har vært en flittig bidragsyter til International Congress of Americanist siden hans første foredrag der i 1952: "Objects and Problems in Polynesian Anthropology".

Som medforfatter har Heyerdahl bidratt med kapitler til diverse vitenskapelige utgivelser og også skrevet mange andre avhandlinger og fagartikler for vitenskapelige og populære tids-skrifter i flere land.



Thor Heyerdahl har laget følgende filmer

Kon-Tiki filmen 1950
Galapagos 1955
Aku-Aku 1957
Ra 1971
Tigris 1980
Maldivene 1983
Påskeøya 1987
Jakten på Odin (April 2002)


Thor Heyerdahls ekspedisjoner