Kon-Tiki Ekspedisjonen

 

One of the greatest sea voyages in history, Ragnar Kvam jr (Thor Heyerdahl`s biograf)

Boken selges i sin helhet i museets butikk.

 

En selvmordsekspedisjon, kalte de den, medlemmene av den vitenskapelige komite i National Geographic Society (NGS). Å foreta seg noe så uhørt som å legge ut på det enorme Stillehavet med en primitiv flåte, bare buntet sammen av noen balsastokker, kunne ikke annet enn ende med forferdelse, mente ekspertene. Og siden denne prestisjetunge amerikanske organisasjonen ikke så det som sin oppgave å oppmuntre til selvmord, vendte komiteen tommelen ned for den økonomiske støtte selskapets president opprinnelig hadde stilt Thor Heyerdahl i utsikt.

Men det fantes også en annen grunn til at National Geographic trakk seg fra prosjektet. For var det ikke sånn, at denne Heyerdahl, som visstnok ingen hadde hørt om, påsto at Polynesia ble befolket fra Sør-Amerika, og ikke fra områder i Sørøst-Asia, slik de fleste forskere mente? NGS utfordret ikke gjerne den konvensjonelle, vitenskapelige visdom og komiteen mente derfor det ville være uklokt å støtte en ekspedisjon med så kontroversielt innhold.

Thor Heyerdahl ble naturligvis skuffet over den kalde skulder NGS viste ham, ikke minst fordi det førte til at også andre potensielle sponsorer trakk seg. Men han lot seg ikke spore av. Med krum hals gikk han løs på oppgaven han hadde satt seg, og etter seks måneders intense forberedelser kunne han sette seil på den forhistoriske farkosten han kalte Kon-Tiki, etter solguden.

Med et mannskap på fem forlot han 28. april 1947 den peruanske havnebyen Callao med kurs for øyene i Fransk Polynesia. Gjennom et stykke eksperminentell arkeologi ville Heyerdahl vise at den vitenskapelige verden tok feil. Han ville vise at de forskere han foraktfullt omtalte som lenestolsforskere, bygget sine konklusjoner på dogmer og ikke på kjennsgjerninger.

Om selve den praktiske planleggingen av Kon-Tiki-ekspedisjonen gikk rekordraskt, hadde prosjektet modnet over mange år. Et passende tidspunkt å begynne historien om Kon-Tiki er julaften i 1936. Den dagen giftet den 22 år gamle Larviks-gutten Thor Heyerdahl seg med en to år yngre jente fra Brevik som het Liv. Allerede om morgenen 1. juledag la de ut på en reise som skulle ta dem halve jorda rundt, til Fatuhiva, en øy i Marquesas-gruppen, det arkipel som ligger lengst nord i Fransk Polynesia. På denne øya skulle de nygifte finne tilbake til naturen, som Thor formulerte det. Under palmekronene så de for seg et liv i paradis, vekk fra sivilisasjonens mas, på avstand fra den teknologiske utvikling den unge Heyerdahl mente truet både naturen og menneskeheten.

Etter eksamen artium hadde Thor lest zoologi og geografi ved universitetet i Oslo. Da han brøt opp for å dra til Fatuhiva, gav en professor ham i oppdrag å studere hvordan dyrelivet på den geologisk sett unge vulkanske øya hadde utviklet seg siden den steg steril opp av havet. Den første tiden samlet han alle slags biller og annet kryp på glass. Kanskje kunne han med tid og stunder bruke materialet til en doktorgrad.

Men så en dag, dypt i den tropiske skogen som kledte øya, ble han vâr en figur risset inn i stein, en helleristning. Den forstilte en fisk og etterlot ingen tvil om at den en gang ble laget av mennesker. Men av hvem?

Han spurte seg for blant øyas innfødte, men også for dem var helleristningen et mysterium. I tiden som fulgte ble Thor mer og mer interessert i å finne svaret, og fra å være opptatt av å sanke biller, ville han finne ut hvor de kom fra, menneskene som først gikk i land på Fatuhiva, en prikk i havet tusenvis av kilometer fra nærmeste kontinent.

En gammel mann, som i sin undom hadde spist menneskekjøtt og ble omtalt som øyas siste kannibal, visste likevel noe.

Han het Tei Tetua og bodde avsondret fra resten av øyas befolkning. Han fortalte Thor og Liv at det var Tiki, alle tings skaper, som hadde ført de første mennesker over havet. Hvorfra, ville Thor vite. Derfra, sa den gamle og pekte utover havet, mot horisonten der solen stod opp.

Fra øst. Fra Amerika?

Under oppholdet på Fatuhiva hadde Thor og Liv lagt merke til at det alltid blåste østavind, og fra sine studier i geografi visste Thor at også havstrømmene satte derfra, at de som brede elver rant fra øst mot vest. Så hva var vel mer naturlig å tenke seg enn at også mennesket var kommet den veien, drivende for vær og vind, slik Tei Tetua sa. Det var ved å se de meteorologiske krefter og den gamle mannens legende om Tiki i sammenheng, Heyerdahl lanserte teorien om at de første polynesiere hadde seilt over havet fra Sør-Amerika. Det var en teori den etablerte vitenskap straks forkastet. Forskerne viste til at de sør-amerikanske indianerne ikke rådet over båter, skip eller andre farkoster som var i stand til å gjennomføre en så lang havseilas.

Men de hadde balsaflåten, innvendte Heyerdahl, som hadde studert de spanske krønikeres beskrivelse av disse flåtene da spanjolene – de såkalte conquistadorene – erobret inkaenes rike på 1500-tallet. Jo, svarte forskerne, men balsa er en porøs tresort som trekker vann, og flåter bygget av balsa ville synke etter bare 14 dager. For Heyerdahl var det en påstand som hadde karakter av dogme siden den savnet et hvert empirisk grunnlag; ingen forsker hadde noensinne satt seg fore å teste balsaflåtens flyteevne i praksis. Da Heyerdahl heiste seil på Kon-Tiki, var det for å utfordre dette dogmet, og for samtidig å skaffe vitenskapelig belegg for sin teori.

Avferden fra Callao var omgitt av pomp og prakt. Menneskemasser fylte de flaggprydete kaiene, hornorkester spilte, og i fremste rekke stod representaner for Peru og det diplomatisk korps. Til tross for all vederstyggelig tale om selvmordsekspedisjon hadde Thor Heyerdahl vunnet folkelig entusiasme for sitt forestående eventyr. Men han vant også støtte fra fremstående hold uten direkte tilknytning til akademiske kretser.     Ut fra overbevisningen om at en slik ekspedisjon ville være god Norges-reklame i en vanskelig etterkrigstid, sluttet den norske ambassadør i Washington, Wilhelm Morgenstierne, fullhjertet opp om prosjektet. Ved hans mellomkomst fikk Heyerdahl foretrede for amerikanske forsvarsmyndigheter, såvel som den britiske militærattachéen, og begge parter lovet å støtte Heyerdahl med det han måtte trenge av utstyr. Havområdet Kon-Tiki skulle krysse,var fortsatt øde og uutforsket. Som takk for all hjelp sa Thor Heyerdahl seg villig til å formidle daglige meteorologiske og oseanografiske observasjoner som kunne være av interesse for de to stormaktenes mariner. Vel ute på havet skulle ekspedisjonen etablere kontakt med land via en radio som sendte og mottok på amatørfrekvensene.

Foruten Thor bestod mannskapet av fire nordmenn og en svenske. Under forberedelsene til ferden traff Thor en norsk ingeniør som var på studietur til USA. De delte frokostbord på sjømannshjemmet i New York, der de begge bodde. Han het Herman Watzinger og svarte straks ja da Thor spurte om han ville være med på Kon-Tiki. Herman fikk siden hovedansvaret for byggingen av flåten, og Thor utnevnte ham til nestkommanderende for ekspedisjonen. Fra oppveksten i Larvik kjente Thor den senere trubadur og kunstner Erik Hesselberg. Sine første voksne år tilbrakte han til sjøs, og som ekspert på bruk av sekstant mønstret han på som ekspedisjonens navigatør. Under krigen kom Thor i kontakt med de to radiotelegrafistene Knut Haugland og Torstein Raaby. Knut var blant mye annet med under tungtvannsekspedisjonen på Rjukan, og Torstein spilte en sentral rolle da de allierte senket det tyske slagskipet Tirpitz utenfor Alta. De var begge høyt dekorert for sin krigsinnsats og var straks med på notene da Thor tok kontakt om den forestående flåteferden. Deres oppgave: Å sørge for radiosambandet med omverdenen.

For å få kabalen med sjøvakter til å gå opp, ville Thor at det skulle være seks på flåten. Like før avreisen fra Callao var de fortsatt bare fem. Opprinnelig hadde Thor tenkt at det bare skulle være nordmenn på Kon-Tiki, men det hadde ikke lykkes ham å få tak i en høvelig sjettemann. Da banket den svenske antropologen Bengt Danielsson plutselig en dag på døra til Thors hotellrom. Etter å ha deltatt på en ekspedisjon til Amazonas reiste han videre til Perus hovedstad Lima, der han leste om Kon-Tiki i avisene. Etter kort tids nøling sa Thor ja til svenskens ønske om å få bli med. I Bengt fant han en fagfelle å diskutere sine teorier med, men det skulle også vise seg at mannskapets søta bror var en fortrinnelig kokk.

Thor måtte i første rekke forlite seg på nord-øst-øst-passaten, og som de gamle inka-indianerne rigget han flåten med et stort firkantet råseil. Men av de seks om bord var det ingen som kunne seile.   Erik hadde riktignok erfaring fra sjøen, men bare som mannskap på handelsskip. Dessuten – skipperen selv, Thor Heyerdahl, kunne heller ikke svømme. Han kunne nok kave noen meter, men ikke holde seg flytende særlig lenge, skulle han falle i vannet. Den uøvde skipperen med det like uøvde mannskapet lot seg likevel ikke skremme. Mens en mer eller mindre samlet forskerstand hånet Heyerdahl med sitt snakk om selvmordsekspedisjon, hadde han sine menns fulle tillit. Thor var overbevist om at et fordums kulturfolk hadde gjort denne sjøreisen før ham, og mennene stolte blindt på at han visste hva han gjorde.

De manglende seilerkunnskapene skulle likevel sette mennene på store prøver. De bakset mye med det store og tunge seilet som fra første stund syntes uregjerlig for gjengen av landkrabber. De lærte heller aldri å styre flåten på skikkelig vis.  Skulle fare komme i deres vei, kunne de ikke styre unna. Eller kanskje alvorligere i Kon-Tikis situasjon: Det kunne bli vanskelig å styre mot et mål, som en øy, skulle de en dag se palmer i horisonten. Og uansett, snu kunne de ikke siden flåten ikke lot seg seile mot vinden. Verre var det likevel at balsastokkene begynte å bli vasstrukne etter bare en uke. I dølgsmål skar Thor biter av en stokk, og han ble forferdet da han kastet dem i sjøen og så at de sank. Siden oppdaget han at andre gjorde det samme, også de i smug. Om vannet fortsatte å trenge inn i balsasrokkene med samme hastighet, ville flåten utvilsomt synke. I så fall var ingen redning nær. Det var så godt som ingen skipstrafikk i denne delen av Stillehavet. Å oppnå kontakt med fly var heller ikke til å tenke på. Datidens fly hadde ikke stor nok rekkevidde til tokt ut i Stillehavets veldige luftrom. Stemningen om bord på flåten begynte å bli nervøs, og skulle de likevel få rett, de som hevdet at Thor Heyerdahl hadde lagt ut på en selvmordsekspedisjon?

Nei, lykken stod ham bi. Flåten var bygget av frisk balsa hugget på rot, og stokkene var fulle av sevje. Det viste seg at denne sevjen virket som en slags impregnering. Etter hvert stanset vanninntrengningen, flåten holdt seg flytende, og mannskapet kunne puste lettet ut.

 

Livet om bord gled over i en roligere fase. Flåten beveget seg ikke raskt, de klarte bare en gjennomsnittsfart på knappe to knop. Mer som en flytende øy enn et fartøy ble den liggende og duve i dønningene. Sjøgress og skjell grodde på balsastokkene og lokket til seg fisk av alle slag: Sardiner, tunfisk og dolfiner, for ikke å snakke om hai og prustende hval. Hver morgen plukket de flyvefisk fra dekk som surret i panne smakte som sprøstekt makrell.

Så skjer det noe spektakulært. En formiddag det ble ekstra varmt under tropesolen ville Knut kjøle seg. Og mens han han bøyer seg over kanten på flåten for å skylle hender og ansikt, hører han en merkelig lyd. Målløs reiser han seg og peker. ”Knappe tre meter fra meg dukket det opp en hai av kolossale dimensjoner. Hodet var så bredt at jeg vel neppe ville favne over det. Kroppen steg til overflaten som et lite fjell,” skriver han i dagboken. Beistet var en såkalt hvalhai, den største av alle havets fisker. Et enste slag med den stor halen ville vært nok til å vippe Kon-Tiki rundt. Men det var en fredsæl skapning, som nøyde seg med å snuse nysgjerrig på flåten, som om den været en artsfrend. Til slutt var det mennene, og ikke hvalhaien, som yppet til strid. Oppildnet av de andre kylte Erik en harpun inn i ryggen på den. Fisken slo et slag med kjempehalen og forsvant i dypet. De så den aldri igjen.

Ellers tok rutinene over om bord på Kon-Tiki. Mennene leste, lyttet til Eriks gitar, fisket og stelte i den åpne byssa ute på dekk. Daglig sendte de rapporter om vær og vind til en radioamatør i California. Og ble det for monotont drev de jakt på hai for sin fornøyelse skyld, som da de drev hvalhaien på flukt. En og annen kuling måtte de også ri av, ellers var det ro som preget livet på den underlige farkosten. Inntil en dag et skingrende rop gjallet over flåten: ”Mann over bord!” Vinden var frisk den dagen, og da Hermann skulle redde en sovepose fra å blåse på havet, mistet han balansen, og plask datt han i vannet, uten line og uten redningsvest. Sekundene var dyre for selv om Hermann var en dyktig svømmer, ble han etter; hvor mye han enn forsøkte, klarte han ikke å komme i kapp med flåten. På forhånd var de blitt enige om at det første som måtte gjøres om en av dem skulle falle over bord, var å fire seilet for å redusere farten.  Thor tok oppstilling ved masten, men ble stående og fikle med knuten på tauet som holdt seilet oppe – uten å få seilet ned. I mens sakket Herman stadig lenger akterut.

Da grep Knut Haugland inn. Snarrådighet hadde vært hans merke siden krigens dager, og med tau og livbelte hoppet han i sjøen og svømte mot Herman som begynte å gå tom for krefter. Knut fikk tredd på ham livbeltet, og sakte begynte de fire som var igjen på flåten å trekke dem inn. Tauet var skrøpelig, og Knut var redd det skulle ryke. Samtidig irriterte han seg over at seilet fortsatt ikke var tatt ned. Etter noen nervepirrende minutter ble de halt utmattet opp på flåten. Knut kunne ikke dy seg: ”Men seilet, da, Thor?” Med fjernt blikk mumlet Thor noe om at han ikke fikk opp knuten. Knut hadde kjent Thor siden de som soldater møttes i England under krigen, og det var første gang han opplevde at Thor ikke var herre over situasjonen. Ekspedisjonens leder var lamslått, det var sannheten. Overrumplet av den plutselige hendelsen spilte nok hans mangel på erfaring fra sjølivet inn. Men mer bedøvende var frykten for å miste Herman, for så gikk også ekspedisjonen tapt, meningsløst som alt da ville blitt. Men med Knut Hauglands resolutte opptreden slapp de alle med støkken.

Havet virket endeløst stort, uker var etter hvert blitt til måneder, og det var ikke fritt for at begynnende rastløshet slo ned blant mennene. Men så, på reisens 93. dag, så de en lav, palmebevokst øy i horisonten. Sitringen de alle følte, forsvant likevel raskt. Øya, som het Pukapuka, lå flere natutiske mil unna, og vind og strøm førte dem i en annen retning. Men Pukapuka var bare en av mange øyer i det polynesiske arkiplet Tuamotus, og de ville få flere sjanser. Ved synet av land rykket det store spørsmål nærmere: Hvordan skulle reisen ende? Hva ville skje der hav sluttet og land begynnte? undret Thor i loggboken.

Noen dager senere så de en ny øy, Angatau. Den lå på kurslinjen og sjansene for å komme i land burde være gode. Etter hvert seilte de så nær at de så mennesker blant palmene, og to polynesiere som kom padlende ut mot dem i kano. Thor husket noen gloser fra oppholdet på Fatuhiva ti år tidligere og fikk padlerne til å forstå at han gjerne ville på land. De nikket gjestfritt og pekte mot passet som førte inn i lagunen, men best som det var, drev en sky innover øya og vindretningen skiftet. Alt Thor og hans besetning forsøkte, klarte de ikke å bende flåten de nødvendige gradene inn i vinden. Kon-Tiki ville ikke lystre, og mismodig måtte de også se Angatau forsvinne i havet.

Igjen går det noen dager. Eriks solhøyder gir en posisjon som viser at de nærmer seg en atoll som heter Raroia. Ved morgengry den 7. august ser de revet som strekker seg hele veien langs styrbord side av flåten, før det svinger ut i en bue foran baugen. De hører brølet fra den evige brenningen når bølgene skyller innover revet dannet av koraller skarpe som tennene i en haikjeft. Denne gang skulle de så gjerne ha seilt utenom, kommet seg unna, men viljeløst driver Kon-Tiki inn i fråden. Styreåren er ikke lenger til nytte, her gjelder det bare å forberede seg på det verste, her gjelder det å holde fast.

De har vært til havs i 101 døgn. Så langt er alt gått bra, de har hatt kontroll. Men nå vil ikke havet leke mer, Thor og mennene hans ser på hverandre, og de vet de er i ferdens siste time. Vil de klare det – eller dø?

- Nå må de be, som tror, det er siste sjanse! er det en som roper før det braker løs. Bare noen meter igjen til revkanten nå. Da fosser den første bølgen frem, reiser seg før den bryter og sender tonnevise av vann mot flåten. Seil og kasser flyter, dekksbord splintrer, masten brekker. Thor og Torstein skylles over bord. I et glimt øyner Knut revet som en vegg i havet, før vannet trekker seg tilbake med voldsom kraft og slenger Thor og Torstein opp igjen på flåten. Thor ser seg fortumlet rundt, aner knapt nok hva som skjedde. Bengt fikk et slag i hodet da masten falt. Herman henger halvdø over hytta. Neste bølge kommer, den er grønn som glass og større enn alle andre. Med et brøl kaster den seg over flåten, en av gutta skriker at dette ikke kan gå bra.

- Hold fast!

Det er Thor som roper.

De holder fast, det gjelder livet.

Da lyder det et brak. De kjenne flåten skjelve under føttene. Bølgen bryter kraftløs sammen, men den har gjort sin jobb, den har kastet Kon-Tiki opp på revet. Thor lar det synke inn. Det er det største øyeblikket i hans liv. Ingen er skadet, alle lever, de er fremme. Han har vist at Tiki, solguden, kunne seile over havet.

Thor Heyerdahl har tatt livet av et dogme.

Den vitenskapelige verden var likevel ikke fornøyd. Det eneste Thor Heyerdahl viste, var at nordmenn er gode sjøfolk, kommenterte en amerikansk antropolog tørt. Og mens en finsk forsker kalte ekspedisjonen humbug, sammenliknet en sveitsisk-fransk etnolog Thor Heyerdahl med en speidergutt. Påstanden om at urfolket som holdt til i Andesfjellene og på slettene ut mot kysten nedenfor ikke hadde farkoster som kunne ta seg over hav, måtte forskerne likevel bite i seg. Heyerdahl demonstrerte at de sør-amerikanske indianerne kunne ha gjennomført en slik ferd, men han beviste ikke at de faktisk hadde gjort det. Det var også Thor Heyerdahl den første til å innrømme. Derfor utrustet han i årene som fulgte ekspedisjoner til Galapagos-øyene og Påskeøya for å søke mer håndfaste, arkeologiske bevis som kunne styrke hans teori.

På disse ekspedisjonene gjorde han funn som i det minste fikk andre forskere til å godkjenne Thor Heyerdahls problemstillinger, selv om de fortsatt hadde vansker med å slutte seg til hans konklusjoner. Ikke minst med vekt på lingvistiske argumenter var og er toneangivende krefter innenfor Stillehavs-forskningen av den oppfatning at de polynesiske øyer ble befolket fra områder i det sydvestlige Asia. En eventuell kontakt mellom polynesiere og sør-amerikanske kulturfolk, som etter de resultater Heyerdahl oppnådde ikke lenger avvises like kategorisk som tidligere, må derfor ha funnet sted på et langt senere tidspunkt.

Men med Kon-Tiki-ekspedisjonen og de kommende ferdene med oldtidens sivskip Ra over Atlanterhavet og Tigris på Det indiske hav viste Thor Heyerdahl at det han kalte the early man, eller det tidlige mennesket, behersket havseilas allerede ved sivilisasjonenes begynnelse for 5000 år siden. Eller som han likte å si: Før sadelen og hjulet fant mennesket opp seilet.

Med sine ferder viste Thor Heyerdahl at havet tidlig ble et bindeledd for kulturspredning mellom kontinenter, og at det ikke var en hindring. Kanskje er det hans største bidrag til forståelse av det sivilisatoriske menneskets historie.