16/04/2014

The Kon-Tiki Museum
in your language!

Kon-Tiki - short history

Kon-Tiki - short history

Kon-Tiki - short history

Kon-Tiki - in finnish


Thor Heyerdahl. Mannen og verden.

Pressekonferanse 19. november 2008 klokken 1000
Ragnar Kvam jr

Kon-Tiki-ferden gjorde Thor Heyerdahl både rik og berømt. Men det skulle snart vise seg at det var en berømmelse som kostet. Både utad, konfrontert med hissige vitenskapelige motstandere, og innad, i møte med familien, fikk han betale en pris.

Det var ikke av eventyrlyst Thor Heyerdahl satte seg på Kon-Tiki-flåten. Det var for å underbygge en teori om at de første mennesker som kom til Polynesia, brøt opp fra Sør-Amerika, og ikke fra Asia, slik vitenskapens konvensjonelle visdom ville ha det til.



Foto: Ragnar Kvam jr. på Kon-Tiki Museet 20.11.08

Med den vellykkede flåteferden viste Heyerdahl at sør-amerikanske indianere mot rådende oppfatning hadde farkoster som kunne klare den lange sjøreisen, og han var sikker på at teorien som lå bak Kon-Tiki-ferden ville revolusjonere stillehavsforskningen. Men til sin store forbauselse - og skuffelse - oppnådde han liten eller ingen forståelse blant samtidens forskere. I stedet for å trykke ham til sitt bryst, som han hadde vært så sikker på at de ville gjøre, kastet de ham til ulvene.

De berømmet ham riktignok for god sportsånd, og for å vise noe verden allerede visste, at nordmenn var flinke sjøfolk. Men at ferden skulle ha vitenskapelig betydning, trakk de på skuldrene av, ja, enkelte gikk så langt som å kalle ham både sjarlatan og humbugmaker.

Kritikken gikk sterkt innpå Heyerdahl, og den plaget ham i årevis. Men han lot seg ikke kue. Overbevist om at han hadde rett, tok han kampen opp, og slik gikk det til at spørsmålet om hvor polynesierne kom fra, fikk en både vedvarende og dominerende plass i Thor Heyerdahls liv.

I det første bindet av min biografi om Thor Heyerdahl, som jeg kalte Mannen og havet, skildret jeg hans liv frem til det øyeblikk Kon-Tiki i 1947 ble slengt opp på et rev i Fransk Polynesia. I dette andre bindet, Mannen og verden, ser jeg på den delen av Heyerdahls liv som ligger mellom dette forliset og det forliset han i 1969 skulle oppleve med sivbåten Ra.

En periode på 22 år fylt med kamp. Vi kan godt snakke om kampens år.

Det var en kamp som ikke bare dreide seg om å få rett, om

å gjendrive det han kalte motstandernes dogmer. For Thor Heyerdahl skulle kampen i stigende grad også dreie seg om å bli anerkjent som forsker og vitenskapsmann.

I en slags protest mot måten å formidle kunnskap på, forlot han tidlig universitetet for å gå sine egne veier. Han hadde således ingen akademiske eksamener å vise til, ingen doktorgrad. Det var ikke noe hans motstandere åpent brukte mot ham, men de slo hardt ned på det de kalte hans manglende kunnskaper om vitenskapelig metode, og for manglende evne, eller var det vilje, til å legge vekt på de argumenter som kunne tale mot hans teori.

Selv om det var en kritikk som sved, tok Heyerdahl deler av den til seg. Kon-Tiki-ferden hadde vist at prekolumbianske indianere kunne ha seilt over Stillehavet på balsaflåter. Men for å vise at de faktisk hadde gjort det, trengte han mer håndfaste bevis. Og som den handlingens mann han var, og med den forakt han hadde for vitenskapsmenn som bare satt i sine lenestoler og siterte hverandres skrifter hver gang de skrev noe selv, utrustet han nye ekspedisjoner.

Det kunne han gjøre uten å søke universiteter eller andre forskningsinstitusjoner om midler. Boken om Kon-Tiki-ekspedisjonen ble tidenes bestselger og gjorde ham til mangemillionær i en tid da gjennomsnittsnordmannen tjente mindre enn 10 000 kroner i året. I 1953 reiste han til Galapagos med to profesjonelle arkeologer, og funnene de gjorde, viste at indianere fra Sør-Amerika hadde brukt øyene, som lå 600 nautiske mil, eller 1200 kilometer fra fastlandet, til sesongbetont fiske lenge før spanjolene dukket opp på 1500-tallet. Indianerne var med andre ord seilføre mennesker.

Et par av hans beskeste kritikere berømmet hans funn, men de gjorde det i stillhet, og til tross for sine håndfaste bevis ble Galapagos-ekspedisjonen merkelig nok ekspedisjonen det vitenskapelige miljøet glemte, eller tiet i hjel, om man vil.

Men funnene gav Heyerdahl blod på tann, og for 35 millioner kroner målt i dagens pengeverdi rustet han ut et eget ekspedisjonsskip og drog til Påskeøya, et sted han hadde drømt om å komme til siden guttedagene. Også hit hadde han med seg arkeologer, og selv om andre forskere hadde studert Påskeøya før ham, var det første gang det skulle drives arkeologiske utgravninger på Påskeøya. Ekspedisjonens resultater gjorde Thor Heyerdahl enda mer overbevist om at de første mennesker som gikk i land på øya, kom fra Sør-Amerika. De fire arkeologene han hadde med seg, tre fra USA pluss Arne Skjølsvold fra Norge, var ikke like overbevist, og heller ikke denne gangen lyktes Heyerdahl med å overbevise den vitenskapelige verden om at han hadde rett.

Men like avvisende som etter Kon-Tiki-ekspedisjonen var de internasjonale forskningsmiljøene likevel ikke. Og på en stillehavskongress i Honolulu i 1961, der nærmere 3000 vitenskapsmenn var til stede, ble det vedtatt en resolusjon som sa at Sørøst-Asia fortsatt skulle betraktes som et viktig arnested for stillehavsøyenes mennesker og kultur. Men like viktig i denne sammenheng, og det var det nye: Takket være de fremskritt nyere forskning hadde gjort, skulle også Sør-Amerika telle med.

Resolusjonen tok ikke stilling til innholdet i Heyerdahls teori. Men gjennom uttrykket nyere forskning refererte den til Heyerdahls arbeid. Dermed godkjente den også Heyerdahls problemstillinger og at de var vel verdt å forske videre på. Den sulteforede Heyerdahl hadde fått den anerkjennelsen han så lenge hadde ventet på.

Ivrige kritikere gav seg likevel ikke. I Norge hadde to unge etnografer, Arne Martin Klausen og Henning Siverts, fyrt av en bredside i Aftenpostens spalter. De mente Thor Heyerdahls forskning led av "alminnelig faglig usikkerhet." I en bestselger i USA snakket en forsker foraktelig om myten rundt Kon-Tiki. Og da det anerkjente tidsskriftet American Anthropologist lot en tysk lingvist Heyerdahl betraktet som en bløffmaker, omtale det vitenskapelige verket som ble resultatet av Påskeøy-ekspedisjonen, rant det over for ham. I fullt alvor, og til tross for anerkjennelsen fra Honolulu, vinket han Stillehavet farvel. Han avlyste sin deltakelse i en nøye planlagt ekspedisjon til Marquesas-øyene og ville ikke lenger, i alle fall inntil videre, ha noe med det polynesiske spørsmål å gjøre.

En ren tilfeldighet fikk ham i stedet til å kaste sine øyne på Atlanterhavet. En amerikansk forsker hadde funnet ut at det fantes minst 60 såkalte kulturparalleller mellom oldtidens Egypt og de høye kulturene i Peru og Mexico, og det fikk Heyerdahl på den tanke at de gamle egyptere hadde seilt over Atlanterhavet. For å finne ut om det i det hele tatt hadde vært mulig, bestemte han seg for å ta seg over Atlanterhavet i en sivbåt bygget etter oldtidens egyptiske modell.

Resultatet ble ferden med Ra.

Thor Heyerdahl var en sann mester i å stable kompliserte ekspedisjoner på beina. Fra han tok den endelige beslutningen til han kunne sette seil på Kon-Tiki, gikk det seks måneder. Det tok ikke lenger tid å bunte sammen Ra og seile av gårde.

Med de knappe tidsrammene han opererte med måtte han i begge tilfeller avstå fra det kanskje viktigste element i forberedelsene. Han rakk aldri å prøveseile flåte eller sivbåt. Han rakk ikke å teste rigg og seil eller farkostenes styremekanismer, enn si bestemme konstruksjonenes generelle sjødyktighet.

Etter måten gikk det godt med Kon-Tiki, selv om det lett kunne ha endt med katastrofe for mannskapet fordi de ikke visste hvordan de skulle styre flåten, med det resultat at de på det som skulle bli ekspedisjonens siste dag, ikke klarte å manøvrere flåten forbi det forræderiske revet, som jo lett kunne blitt deres bane. Med Ra gikk det ikke like bra. Sivbåten gikk mer eller mindre i oppløsning på havet, og mannskapet måtte evakueres 350 nautiske mil fra land (Barbados). Forskningsmiljøene, som på allerede på forhånd avviste at en slik ferd ville ha noen vitenskapelig verdi, kunne trekke på smilebåndet. Sivbåten dugde ikke!

Men Thor Heyerdahl var ikke vant til å gi opp, han var både sta og litt av en perfeksjonist om det gjaldt, og alt året etter satte han av gårde med Ra II. Den gang nådde han Barbados, om enn så vidt. Men mens Kon-Tiki gav liv til et spørsmål som fortsatt diskuteres, hvor kom polynesierne fra, fant tanken om at Mexico og Peru skyldte Egypt sine høytstående kulturer ingen grobunn.

Ra-ferdene skulle i stedet få betydning på et annet, helt uventet område. Underveis fant mannskapet at Atlanterhavet var fullt av små oljeklumper, stammende fra tankskip som skyldte sine tanker til sjøs. FNs generalsekretær U Thant lot seg alarmere av Thor Heyerdahls rapport, og det gav støtet til en ny internasjonal lovgivning om forurensing av havet - den første virkelige lovgivning om miljøet.

Om Thor Heyerdahls kamp for akademisk anerkjennelse hadde kostet, skulle det ikke koste ham mindre på det familiære området. Mye på grunn av Kon-Tiki-ekspedisjonen gikk hans ekteskap med Liv i oppløsning. I det familiære konkursbo som derved oppstod, tok også hans farsrolle skade. For sønnene Lille-Thor og Bamse på ni og syv år ble faren en mann de hørte om, men sjelden så.

Den direkte foranledning til skilsmissen, var utroskap. I et selskap traff Heyerdahl Yvonne Dedekam-Simonsen, og de forelsket seg ved første blikk. Liv ville fortsette ekteskapet av hensynet til guttene, men da hun skjønte at det ikke gikk, forlangte hun skilsmisse ved dom. Drøyt to måneder etter at retten hadde talt, giftet Thor seg med Yvonne under en hemmelig seremoni på et sheriffkontor i Santa Fe.

Lut lei av all kritikken og manglende anerkjennelse ikke minst i Norge, paret med en skattepolitikk selv norske likningsmyndigheter innrømmet ville flå ham, bestemte han seg for å fare av landet. I 1958 kjøpte han en større eiendom i den idylliske landsbyen Colla Micheri på den italienske rivieraen. Der levde han sammen med Yvonne og deres tre flotte døtre Anette, Marian og Bettina.

Utover i 1960-årene gikk Heyerdahl faglig sett en roligere tid i møte. Han planla ingen nye ekspedisjoner, han var mer hjemme, og i sin oppvekst fikk døtrene således en mye større del av ham enn sønnene hadde fått.

Som ingen annen stod Yvonne sin ektemann bi gjennom kampens år, både intellektuelt og praktisk. Men hun skulle kombinere mange roller, som sekretær for sin mann, som bestyrer av eiendommen i Italia der det etter hvert ble flere ansatte, som vertinne for strømmen av gjester som huset Heyerdahl satte sin ære i å varte opp på beste måte, som ektefelle - og ikke minst som mor. Det slet henne ut, og det slet på ekteskapet. Under forberedelsene til Ra-ferdene var Yvonne igjen høyt og lavt, og uten henne, mente mannskapet, ville ekspedisjonene knapt latt seg gjennomføre. Men i det Ra forliste, hadde i realiteten også ekteskapet med Yvonne grunnstøtt, slik Kon-Tiki gjorde det av med ekteskapet med Liv.

Under arbeidet med biografien om Thor Heyerdahl har jeg gjort meg mange tanker om hans rolle som vitenskapsmann. Og ustanselig har jeg møtt mennesker som har stilt meg det tilsynelatende enkle spørsmål: Hadde han rett?

Jeg må ærlig innrømme at jeg til å begynne med ikke hadde

i sinne å bore i dette spørsmålet. Jeg unnskyldte meg med at jeg var historiker, og således ikke bevandret i de mange vitenskaper Thor Heyerdahl hentet impulser fra, vitenskaper som antropologi, arkeologi, biologi, botanikk. Men etter hvert som arbeidet skred frem, ble jeg mer og mer fascinert av den vitenskapelige debatten som til alle tider har omgitt Thor Heyerdahl. Om det var han - eller de andre - som hadde rett, kommer litt an på øynene som ser. Etter alt å dømme hadde han ikke rett i at de første mennesker som gikk i land på det vi i dag forstår som Polynesia, kom fra Sør-Amerika. På den annen side - det er ikke lenger noen som benekter at det har vært kontakt mellom Sør-Amerika og Polynesia. Så kanskje koker det hele ned til et spørsmål om kronologi?

Enkelte forskere har ment at selve problemstillingen - ikke har noe med vitenskap å gjøre all den stund det er uinteressant å kjenne polynesiernes opprinnelse. Men slik snakker bare forskere som aldri har beveget seg over Stillehavet med annet enn fly. Det er først når man tar seg over dette havet under seil - som jeg i all beskjedenhet selv har gjort - at man får øye for dette havets dimensjoner. Og når man så etter uker - og i Kon-Tikis tilfelle - etter måneder endelig når frem til en øy og ser at det bor mennesker der, stiller spørsmålet seg selv: Hvor kom de fra? Og hvordan i himmelens navn kom de dit?

Thor Heyerdahl var ikke den første som stilte spørsmålet, og heller ikke den første som mente at blikket måtte rettes mot Sør-Amerika. Men han var den første, som gjennom sin spektakulære flåteferd og den etterfølgende boksuksessen, gjorde spørsmålet levende, så levende, at det fortsatt lever i beste velgående. Det viktigste ved spørsmålet er kanskje ikke om Thor Heyerdahl hadde rett eller ikke. Det viktigste tør være at spørsmålet om hvor polynesierne kom fra - takket være Thor Heyerdahls innsats - gav støtet til en fornyet og vedvarende interesse for stillehavsforskningen i sin helhet. Aldri har det vært forsket så mye på problemstillinger knyttet til Stillehavet som etter at Heyerdahl gjennom sin halsbrekkende ferd satte det på både den vitenskapelige og ikke minst den folkelige dagsorden.

Til tross for manglende akademiske distinksjoner pukket Thor Heyerdahl på at han var vitenskapsmann. Jeg har lyst til å utvide begrepet og foreslå at mer enn å være forsker, var han kunstner. Særlig på Påskeøya skulle han oppleve noe som appellerte til hans kunstneriske sjel. Han møtte et folk som gjennom sin historie spunnet av legender, satte fantasien i sving. Lag for lag boret han seg ned i en kultur, som var så egenartet, og samtidig så gripende, at det skaffet ham utløp for egen forestillingsevne; perspektivet ble rikere. Det gav ikke bare økte muligheter, men også større frihet til å stille nye spørsmål, eller vinkle gamle spørsmål på andre måter. For det var jo spørsmålene, mer enn svarene, som så langt hadde brakt Thor Heyerdahl frem i lyset, det var spørsmålene som var viktige, den altomfattende nysgjerrigheten, som også gjorde andre nysgjerrige, og som kunne få selv den tørreste akademiske knark til å stanse opp.

Han var forsker, ja visst, men han var en forsker som ikke var redd for å la det skapende samspillet mellom kunst og vitenskap få virke. Om bare han fikk slippe til med sin intuitive tenkning, kunne andre, de konvensjonelle, konsentrere seg om empiri og data, om det faktiske. Så fikk det heller være om han av og til gikk motsatt vei og begynte med konklusjonen, hvis det passet. For deri lå den kunstneriske frihet, i evnen til å snu om på faktorenes orden, i jakten på et resultat.

Thor Heyerdahl var dessuten den store kommunikator. Han var mannen som trollbant en hel verden, først med en flåte, så med en sivbåt. Han var mannen som gjennom dristige, nesten uforståelige ferder, satte menneskers fantasi i sving og fikk dem til å drømme om egen dåd. Mannen som kunne drive kolleger i den vitenskapelige verden til både fortvilelse og misunnelse fordi de selv ikke hadde gjennomslagskraft for det de holdt på med.

Thor Heyerdahl var mannen som nektet å leve sitt forskerliv som fotnote, men som i stedet satte til havs for å utfordre vedtatte sannheter.