17/04/2014

The Kon-Tiki Museum
in your language!

Kon-Tiki - short history

Kon-Tiki - short history

Kon-Tiki - short history

Kon-Tiki - in finnish

Markering av at Thor Heyerdahls arkiver er innlemmet i UNESCO`S Memory of the World register 9.02.2012

Det ble avholdt en markering av denne høytidelighet på Kon-Tiki Museet hvor avduking av plaketten ved forfatter Jostein Gaarder


































Foto fra utdeling av WWF Æresprisutdeling i 1998. Tekst under bildet gjengitt etter tilatelse av Jostein Gaarder.


Thor Heyerdahls arkiv i UNESCO's liste over verdensarv
Jostein Gaarder, Kon-Tiki Museet, 9.02. 2012

Jeg fryder meg over å være tilstede her i dag ved markeringen av at Thor Heyerdahls arkiv i fjor ble tatt inn i UNESCO's liste over verdensarv.

Jeg tilhører en generasjon som vokste opp med Filmavisen, og det må ha vært der jeg så levende bilder av Thor Heyerdahl første gang. Allerede fem år før jeg kom til verden, hadde Thor Heyerdahl gjennomført Kon-Tiki-ekspedisjonen, og i mitt eget fødselsår, 1952, gav han ut boken American Indians in the Pacific: The Theory Behind the Kon-Tiki Expedition – en dristig syntese av arkeologi, etnografi, mytologi og legender, men også av naturhistoriske studier innen botanikk, zoologi og antropologi, og fremfor alt av havstrømmer og vindretninger.

For meg og gutta jeg vokste opp sammen med på Årvoll, var Thor Heyerdahl selve inkarnasjonen av alt vi beundret og som vi leste om i Gyldendals Gode Guttebøker, i heroiserende serieblader og i "Illustrerte Klassikere". Thor Heyerdahl var blant heltene vi snakket om på skoleveien. Han var i klasse med Tarzan, Zorro, Gagarin og Roy Rogers. Han var eventyreren og oppdageren, han var den idérike antropologen og naturforskeren – og han var norsk! I dag vil jeg fremfor alt legge vekt på at han tenkte selvstendig og at han hadde visjoner – både for sitt eget liv og for menneskeheten. Han var godt utstyrt med det jeg vil kalle "erkjennelsesfantasi". Darwin og Einstein ville ikke ha vært Darwin eller Einstein foruten, og Thor Heyerdahl ville ikke vært Thor Heyerdahl.

Når vi fremhever Thor Heyerdahls dristighet, har vi i tankene noe som er vesensforskjellig fra den typen tomme og nytteløse dristighet – eller dumdristighet – som ligger bak fenomener som strikkhopping, fallskjermhopping fra skyskrapere eller: hasardspill med klodens miljø. Vi taler om mot, ikke om overmot. For Thor Heyerdahl hadde samtidig en ydmyk livsinnstilling. Jeg tenker spesielt på hans uttalte ydmykhet overfor det store naturmysteriet vi er en del av. Lenge før uttrykk som "biologisk mangfold" og "bærekraftig utvikling" ble dagligtale, tok Thor Heyerdahl til orde for klodens miljø, og ganske særlig knyttet til havets miljø. Det var Thor Heyerdahl som så oljeklumpene – og han slo alarm. Så sent som i 1998, i det internasjonale Havets År, og samme år som Thor Heyerdahl ble utnevnt til æresmedlem av WWF, skrev han sammen med WWF's generaldirektør et brev om havets tilstand til FN's generalforsamling. Her ble det henstilt til verdens nasjoner å utarbeide en handlingsplan for vern og bærekraftig bruk av verdenshavene.

Mye av drivkraften i Thor Heyerdahls liv var et søkende sinn og et genuint filosofisk sinnelag. Med det mener jeg en hellig, alminnelig nysgjerrighet. Ikke bare undret han seg over hva som finnes "over de høye fjelle" – eller på den andre siden av de store oseanene. Han krysset dem. Sånn sett var han utålmodig av natur. Han var ikke fornøyd med å stille spørsmålene. Han ville ha svar, og når ingen hadde svar på rede hånd – ja, da la han ut på tokt for å finne svarene selv. Det var iallfall mulig å krysse Stillehavet på balsaflåter. Det var mulig å krysse Atlanterhavet i en sivbåt. Quod erat demonstrandum!

Et filosofisk sinnelag, sa jeg. For Thor Heyerdahl kjente også på grensene for hva han visste og forstod. Nettopp det er kanskje den aller viktigste form for filosofisk innsikt. På en nesten gutteaktig måte kunne han uttrykke sin fascinasjon over alt mennesket hadde lært å forstå av naturens hemmeligheter. Men som et korrektiv til denne fascinasjon unnlot han ikke å peke på det gåtefulle og mystiske – og altså på det som ligger utenfor menneskets forståelseshorisont. Hva var the Big Bang? Hva er den kosmiske materie? Med sin ærefrykt for det uforklarlige og med sin blottstillende mangel på kunnskapshovmod, var Thor Heyerdahl på sett og vis et korrektiv til sitt eget århundre – med sin skjebnesvangre splittelse mellom teknikk og ånd.

Jeg var så heldig å møte Thor Heyerdahl på en konferanse i Praha høsten 1997. Her holdt min store landsmann et vakkert og poetisk, men også innstendig innlegg om menneskets forhold til naturen. Til å begynne med slo han fast: Our ancestors in what we call the wilderness, saw delicious fruits growing up from the black soil and falling ripe down on the ground again, and automatically they felt an endless respect and admiration for what they called the "Great Spirit" … Etter å ha tegnet en tankevekkende skisse av menneskets suksessive fremmedgjøring fra det store naturmysteriet, sa han helt til slutt i dette innlegget: The fundamental difference between the twentieth century global civilization and all the former cultures, is the split between science and religion. It would be a fatal problem for mankind if we bring this split with us into the next century. No church or temple, nor any scientific laboratory or platform in outer space, can secure a safe future for the farmers and industrialists alike, unless we see that the Big Bang of the scientists is the Great Spirit of the past.

Med disse ordene fra Thor Heyerdahl har jeg gleden og æren av å avduke plaketten med sertifikatet på at Thor Heyerdahls arkiver er innlemmet i UNESCO' verdensarv.