• Kon-Tiki
  • (1947)

28. april 1947 seilte en balsaflåte med seks menn, samt en papegøye, ut fra Callao i Peru. Målet var å nå Polynesia. Skipperen var den 33 år gamle Thor Heyerdahl.

Ekspedisjonen var et resultat av en teori Heyerdahl hadde grunnet på helt siden oppholdet på stillehavsøya Fatu Hiva: Øygruppene i Stillehavet hadde ikke kun blitt befolket av mennesker fra vest. De hadde også blitt befolket av indianere fra Sør-Amerika. Blant flere indisier trakk Heyerdahl frem sagnet om Kon-Tiki Viracocha, en indianerhøvding som hadde seilt fra Peru mot solnedgangen i vest på en stor flåte av balsatre.

Herbert J. Spinden (© Brooklyn Museum)

Denne teorien hadde Heyerdahl, våren 1946, lagt fram for ledende amerikanske antropologer. De møtte ham med en kald skulder. Herbert Spinden utfordret sågar Thor: «Ja, du kan jo selv prøve å reise fra Peru til stillehavsøyene på en balsaflåte.»

Heyerdahl tok utfordringen på strak arm, og gikk straks igang med å planlegge en ekspedisjon som skulle ta ham, med et mannskap, over Stillehavet i en balsaflåte.

Først måtte Heyerdahl finne en besetning til ekspedisjonen. Det skulle vise seg å være en smal sak, for snart hadde han fem velegnede menn med på laget. Sammen dro de til Equador for å hugge balsatømmer til flåten, deretter til Peru for å bygge den.

Gjennom personlige kontakter fikk Heyerdahl snakke med representanter for det amerikanske forsvaret, og alt fra soveposer, feltrasjoner, solkrem og hermetikk til måleinstrumenter og radioutstyr ble skaffet til veie.

I tillegg trengte Heyerdahl en sekretær for ekspedisjonen. Og snart sa Gerd Vold, ved ambassaden i Washington, seg villig til å ta på seg oppdraget. Hun skulle blant annet koordinere kontakten mellom flåte og land.

Besetningen på Kon-Tiki-flåten, fra venstre: Knut Haugland, Bengt Danielsson, Thor Heyerdahl, Erik Hesselberg, Torstein Raaby og Herman Watzinger. Thor baserte valget av mannskap på at de alle hadde et sterkt mot, samt at hver og én hadde egenskaper som var nødvendige for ekspedisjonen.

Watzinger og Heyerdahl traff hverandre ved ren tilfeldighet i New York. Førstnevnte var sivilingeniør i kjøleteknikk, hydrologi og termodynamikk, og var i USA for å utvikle kjøleteknologi. Han spurte om å få bli med på ekspedisjonen, og Thor svarte umiddelbart ja. Watzinger var nestkommanderende på Kon-Tiki-flåten.

Erik Hesselberg var en nær barndomsvenn av Heyerdahl. Han var utdannet styrmann og hadde fem års erfaring fra handelsflåten, samt var det eneste besetningsmedlemmet på Kon-Tiki med maritim erfaring. Hesselberg fungerte som navigatør på seilasen. Dessuten var han kunstutdannet, og det var Hesselberg som malte ansiktet til Kon-Tiki Viracocha på flåtens seil.

Knut Haugland hadde deltatt som radiotelegrafist under tungtvannsaksjonen på Rjukan i 1943, og gjennom en rekke dramatiske opplevelser under krigen hadde Haugland vist mot og snarrådighet. Og på Kon-Tiki-ferden var det ham som skulle redde en nær druknende Herman Watzinger.

Torstein Raaby var en mann av samme kaliber som Haugland. Også han var radioekspert, og hadde tilbragt mange måneder på Finnmarksvidda – bak fiendens linjer – under særdeles strabasiøse forhold. Raaby hadde blant annet sendt store mengder informasjon om det tyske slagskipet Tirpitz, ved å «tyvkoble» seg til radioantennen til en tysk offiser.

Bengt Danielsson var antropolog ved universitetet i Uppsala. Han oppsøkte Heyerdahl under forberedelsene til Kon-Tiki-ekspedisjonen, og spurte om å få være med. Danielsson hadde en akademisk interesse for  Heyerdahls migrasjonsteori. Han ble det sjette og siste ekspedisjonsmedlemmet, og den eneste som snakket spansk.

Hesselberg hadde kunnskap om navigasjon, men ingen i gruppen kunne seile. Enda mindre visste de noe om styreegenskapene til en balsaflåte. Kunnskapen om dette hadde gått tapt flere hundre år tidligere. Men Heyerdahl satte sin lit til at mannskapet ville mestre flåten underveis, samt at østlig vind og Humboltstrømmen til sist ville føre Kon-Tiki til Polynesia. Flere eksperter innen antropologi og sjøfart betraktet det som svært usannsynlig at flåten ville nå målet. Noen hevdet sågar at den ville gå i oppløsning etter to uker, og at ekspedisjonen var lik en selvmordsaksjon.

Ekspertene tok feil: Da 14 dager hadde gått forsto Heyerdahl og hans mannskap at flåten ville holde. Ikke bare dét: Farkosten er ”et fantastisk sjøgående fartøy,” skrev Heyerdahl i sin loggbok.

Etter 101 dager på sjøen grunnstøtte Kon-Tiki på et korallrev ved atollen Raroria i Polynesia. Ekspedisjonen hadde vært en ubetinget suksess, og Thor Heyerdahl, med sitt mannskap hadde vist at sør-amerikanske indianere kunne ha nådd øyene i Stillehavet på flåter av balsa.

Heyerdahls bok, Kon-Tiki Ekspedisjonen (1948), er oversatt til over 70 språk og flere titalls millioner eksemplarer er solgt. Boken er den mestselgende av en norsk forfatter noensinne. Filmen – med samme navn og filmet av mannskapet under flåteferden – vant en Oscar-statuett for beste dokumentarfilm i 1951. Denne vises kontinuerlig på Kon-Tiki Museet.

Filmen—med samme tittel og filmet av mannskapet gjennom reisen—vant en Oscar for beste dokumentar i 1951. Dokumentaren vises kontinuerlig på Kon-Tiki Museet.

Heyerdahl’s Expeditions