Hvordan Kon-Tiki innledet en verdensomspennende epoke med eksperimentell sjøfart

Da Kon-Tiki traff revet ved Raroia 7. august 1947, tok én ferd slutt – og en hel flåte ble sjøsatt.

Thor Heyerdahl og hans fem ledsagere hadde tilbakelagt mer enn 4 000 miles fra Peru på 101 dager, om bord på ni enorme balsastokker bundet sammen med tau. Ekspedisjonen var planlagt som en praktisk prøve: Kunne et fartøy basert på søramerikansk urfolksteknologi overleve en reise fra det amerikanske kontinentet til Polynesia?

Svaret var ja.

Resultatet beviste ikke Heyerdahls langt mer omfattende teori om at mennesker fra Sør-Amerika hadde spilt en avgjørende rolle i bosettingen av de polynesiske øyene. En vellykket moderne overfart kunne vise at reisen var mulig, men ikke fastslå at den faktisk hadde funnet sted i forhistorisk tid. Likevel forandret ferden måten spørsmål om gammel sjøfart kunne undersøkes på. I stedet for bare å diskutere i forelesningssaler og vitenskapelige tidsskrifter kunne en oppdagelsesreisende bygge et fartøy, sette det ut på det virkelige havet og la vind, strømmer, materialer og menneskelig utholdenhet bli en del av argumentasjonen.

P. J. Capelotti beskriver Kon-Tiki både som et ekstraordinært haveventyr og som et av arkeologiens mest originale eksperimenter. Da flåten nådde Polynesia, hevder han, ble verdenshavene forvandlet til «arkeologiske hav» – steder der forskere og eventyrere kunne utforske ikke bare nåtiden, men også mulige reiser i en fjern fortid.

Ferden hadde skapt en ny type oppdagelsesreisende.

Og i tiårene som fulgte, begynte de å legge ut på havet.

En ny type eksperiment

Oppskriften virket forbløffende enkel.

Begynn med et spørsmål. Bygg et uvanlig fartøy som kanskje kan bidra til å besvare det. Finn den rette vinden eller havstrømmen. Forlat deretter land, og aksepter at eksperimentet kan ende i et spektakulært nederlag.

Senere ekspedisjoner lånte ulike elementer fra Heyerdahls eksempel. Noen rekonstruerte flåter og båter som skulle ligne fartøyer fra oldtiden. Andre brukte gummi, kryssfiner, metalltønner eller bambus. Noen undersøkte forhistorisk migrasjon og handel, mens andre var opptatt av overlevelse, psykologi, religion eller ren personlig utholdenhet.

Mange beundret Heyerdahl. Enkelte ønsket å utfordre ham. Men også de som var uenige i konklusjonene hans, aksepterte gjerne den grunnleggende metoden: En virkelig sjøreise kunne brukes til å prøve en historisk eller vitenskapelig idé.

Capelotti betraktet ekspedisjonene etter Kon-Tiki som et langsomt kappløp over havene og inn i fortiden. Mannskapene brukte strømmer og vinder til å undersøke hvordan kulturer kunne ha kommet i kontakt med hverandre – eller hvordan mennesker kunne ha overlevd slike reiser. De sammenlignet dessuten farten, distansen og fartøyenes egenskaper med Heyerdahls berømte flåte.

Resultatene strakte seg fra verdifulle eksperimenter til eksentriske forestillinger. Samlet skapte reisene likevel en ny tradisjon for eksperimentell sjøfart.

Overlevelse og ensomhet

Den første ekspedisjonen som fulgte i Heyerdahls kjølvann, forsøkte ikke å rekonstruere en gammel folkevandring. Den stilte spørsmålet om et moderne menneske kunne overleve etter et skipsforlis.

I 1952 krysset den franske legen Alain Bombard Atlanterhavet i gummiflåten L’Hérétique. Han hadde undersøkt hvorfor mennesker som overlevde skipsforlis, ofte døde raskt, selv om kroppen i prinsippet skulle være i stand til å klare seg langt lenger. Bombard mente at fortvilelse var en av de største farene. Han hevdet også at en drivende skipbrudden kunne skaffe seg væske fra fisk og, under kontrollerte forhold, drikke små mengder sjøvann.

Som Heyerdahl forsto Bombard at laboratorieforskning alene ikke ville overbevise skeptikerne. Han gjorde seg selv til forsøksperson og brukte Atlanterhavet som laboratorium. Fartøyet var moderne, men metoden var umiskjennelig inspirert av Kon-Tiki: Ta en omstridt påstand ut av arkivet og utsett den for havet.

To år senere forlot den amerikanske sjømannen William Willis Peru alene på en balsaflåte kalt Seven Little Sisters. Willis var 61 år gammel. Han forsøkte ikke å rekonstruere et førinkaisk fartøy nøyaktig, og han var heller ikke først og fremst opptatt av å bevise en migrasjonsteori. Han ville finne ut hvor langt han kunne presse kropp og sinn.

Faksimili av William Willis sin bok *The Gods Were Kind*, 1955.

I 115 dager drev Willis over Stillehavet til Amerikansk Samoa, ledsaget av en katt og en papegøye. Ferden ble like mye en studie i ensomhet som en sjømannsbragd. I 1963, nå i syttiårene, la han ut igjen med Age Unlimited. Han nådde Samoa og fortsatte året etter til Australia. Til sammen tilbakela han rundt 9 800 miles på omtrent 200 dager. Underveis skadet han ryggraden i en ulykke, og måtte lage sitt eget strekkapparat og ligge flatt på ryggen i flere dager.

Willis’ egentlige eksperiment var det aldrende mennesket, ikke flåten. Men uten Kon-Tiki er det vanskelig å forestille seg at ferden ville ha fått nettopp denne formen. Heyerdahl hadde vist at en bevisst havdrift kunne vekke offentlig interesse og gjøre utholdenhet til en form for dokumentasjon.

Franskmannen Henri Beaudout tok modellen med seg til Nord-Atlanteren. Hans første sederflåte, L’Égaré, drev ned gjennom St. Lawrence-systemet før den forliste ved Newfoundland i 1955. Året etter forsøkte han igjen. L’Égaré II kom inn i Golfstrømmen og krysset fra Nord-Amerika mot Europa. Etter en ferd på nesten 2 500 miles nådde flåten til slutt Falmouth.

Flåten var ikke lenger bare en rekonstruert gjenstand. Den var blitt en plattform der mennesker prøvde sulten, frykten, ensomheten, oppdriften – og seg selv.

I Kon-Tikis kjølvann – og i opposisjon til den

Andre oppdagelsesreisende vendte tilbake til selve Stillehavsspørsmålet Heyerdahl hadde stilt.

Den mest formidable av de tidlige utfordrerne var den franske navigatøren Éric de Bisschop. Der Kon-Tiki hadde reist fra øst mot vest, ønsket de Bisschop å vise at en primitiv flåte kunne gjennomføre den langt vanskeligere ferden i motsatt retning – fra Polynesia mot Sør-Amerika.

Bambusflåten Tahiti-Nui I forlot Tahiti i 1956. For å finne vinder som blåste mot det amerikanske kontinentet, seilte de Bisschop langt sørover til røffe breddegrader. Flåten ble herjet av uvær i månedsvis og begynte å gå i oppløsning noen hundre miles fra den chilenske kysten. Mannskapet måtte reddes.

Faksimili av Bengt Danielsson sin bok om Eric de Bishop sin flåteferd med *Tahiti Nui*, Nederlands utgave.

Nederlaget satte ikke punktum for eksperimentet. De Bisschop bygget Tahiti-Nui II i Chile og satte kurs vestover i 1958. Mannskapet hadde med seg et eksemplar av Heyerdahls bok og sammenlignet den daglige framdriften med Kon-Tiki, nesten som om de to flåtene deltok i et kappløp med elleve års mellomrom.

Men Tahiti-Nui II var vanskelig å kontrollere og mistet stadig mer oppdrift. Etter at flåten hadde passert lengdegraden der mannskapet ventet å kunne svinge mot Tahiti, fortsatte den hardnakket vestover. Til slutt sto vannet over dekket og fylte hytta. En mindre nødflåte, Tahiti-Nui III, ble bygget ute på havet, men ble knust mot revet ved Rakahanga. De Bisschop mistet livet.

Tragedien gjorde ikke observasjonene fra ekspedisjonen verdiløse. Flåtene hadde tilbakelagt enorme avstander. Samtidig hadde reisen tydeliggjort forskjellen mellom å vise at et fartøy kunne drive over et hav, og å vise at det kunne nå et bestemt mål.

Andre fortsatte ruten fra øst mot vest. Eduardo Ingris’ første La Cantuta ble fanget i den ekvatoriale motstrømmen nær Galápagos i flere måneder. I 1959 nådde den andre flåten hans, La Cantuta II, fram til det sentrale Polynesia.

Den spanske oppdagelsesreisende Vital Alsar ble inspirert av å lese Kon-Tiki som ung. Hans første store forsøk, Pacifica, forlot Ecuador i 1966, men ble fanget i den samme uforutsigbare motstrømmen. Etter 143 dager ble mannskapet reddet bare timer før flåten forsvant under havoverflaten.

Alsar prøvde igjen.

I 1970 krysset balsaflåten La Balsa hele Stillehavet fra Ecuador til Australia – en ferd mer enn dobbelt så lang som Kon-Tikis. I 1973 gjentok han prestasjonen med en flåte på tre fartøyer: La Aztlán, La Guayaquil og La Mooloolaba. Etter 179 dager nådde alle tre Australia.

Vital Alsar sin 1973 ekspedisjon med *La Aztlán*, *La Guayaquil* og *La Mooloolaba* (Foto: Kon-Tiki Museets Arkiv).

På dette tidspunktet var spørsmålet om flåtenes grunnleggende kapasitet i stor grad besvart. Capelotti påpeker at mer enn et dusin flåter forlot Sør-Amerika med kurs mot stillehavsøyene mellom 1947 og 1973. Gang på gang viste reisene at flåter av søramerikansk type kunne frakte mennesker og forsyninger over enorme avstander.

De kunne fremdeles ikke bevise hvem som hadde reist i forhistorisk tid. Men selve flåten kunne ikke lenger avfeies som en ubrukelig bunt med stokker.

Mer enn balsa

Heyerdahl ble ikke værende ved stillehavseksperimentet som hadde gjort ham berømt.

I løpet av 1960-årene vendte han oppmerksomheten mot sivbåtene som var avbildet i gammel kunst, og som fremdeles ble bygget av tradisjonelle båtbyggere i Afrika og Sør-Amerika. Dersom balsaflåter kunne krysse Stillehavet, kunne fartøyer som i prinsippet var laget av gress, også krysse Atlanterhavet?

Den første papyrusbåten, Ra, forlot Marokko i 1969. Det internasjonale mannskapet oppdaget raskt at en sivbåt ikke bare var en mykere versjon av Kon-Tiki. Den krevde kontinuerlig arbeid. Styreårene brakk, akterenden sank, og sjøvannet trengte gradvis inn i konstruksjonen. Etter å ha tilbakelagt flere tusen miles og kommet nær Barbados, måtte mannskapet forlate fartøyet.

Nederlaget ga verdifull kunnskap.

Da Ra II skulle bygges, henvendte Heyerdahl seg til aymarabåtbyggere fra Titicacasjøen. Deres kunnskap om konstruksjoner av sammenbundne sivbunter bidro til å rette opp svakhetene ved det første fartøyet. I 1970 krysset Ra II Atlanterhavet fra Marokko til Barbados.

Ra II under seil (Foto: Thor Heyerdahl Arkivene, Kon-Tiki Museet).

De to ekspedisjonene viste en av de viktigste styrkene ved eksperimentell arkeologi: Et mislykket forsøk kunne gi ny kunnskap. Det første fartøyet avslørte strukturelle svakheter. Det andre prøvde ut løsningene.

I 1977 sjøsatte Heyerdahl sivskipet Tigris fra Irak. Denne gangen undersøkte han mulige maritime forbindelser mellom Mesopotamia, Indusområdet og sivilisasjonene rundt Rødehavet. Ferden endte i Djibouti i 1978, da krigene i regionen gjorde det umulig å fortsette. Heyerdahl brente fartøyet i protest mot konfliktene og den internasjonale våpenhandelen som holdt dem i gang.

Mannskapet på Tigris. Første rad, fra venstre: Norman Baker (USA), Yuri Senkevitch (Sovjetunion) og Carlo Mauri (Italia).  Andre rad: Toru Suzuki (Japan), Norris Brock (USA) og Detlef Soitzek (Tyskland). Tredje rad: Carrasco Gherman (Mexico). Fjerde rad: Asbjørn Damhus (Danmark). Femte rad: Hans Petter Bøhn (Norway). På toppen: Rashad Nazir Salim (Irak).

På dette tidspunktet hadde den eksperimentelle metoden hans vokst langt utover det opprinnelige spørsmålet om Polynesia. Et fartøy som så primitivt ut, kunne undersøke teknologi, navigasjon, kontakt mellom sivilisasjoner – og den politiske tilstanden i den moderne verden.

Å lære å seile – ikke bare drive

Mot slutten av 1980- og 1990-årene begynte en ny generasjon oppdagelsesreisende å stille smalere og ofte mer tekniske spørsmål.

Kitín Muñoz, som omtalte seg selv som Heyerdahls åndelige sønn, seilte totorasivfartøyet Uru fra Peru til Marquesasøyene i 1988. Senere prøvde de enorme Mata Rangi-skipene hans grensene for sivskipenes størrelse og konstruksjon. Problemene fartøyene møtte, tydet på at et større og mer imponerende forhistorisk fartøy ikke nødvendigvis var mer sjødyktig.

Uru seiler med Thor Heyerdahl til rors (Foto: Thor Heyerdahl Arkivene, Kon-Tiki Museet).

Thor Heyerdahl og Kitin Muñoz ombord på Uru (Foto: Thor Heyerdahl Arkivene, Kon-Tiki Museet).

Tim Severins bambusflåte Hsu Fu la ut fra Asia i 1993 for å prøve om kinesiske sjøfarere kunne ha nådd Nord-Amerika. Flåten fullførte ikke overfarten, men Severin dokumenterte hvordan bambus, surringer, marine organismer, vær og menneskelig utmattelse påvirket fartøyet gjennom flere måneder på havet. Eksperimentets verdi lå like mye i den nøye dokumenterte nedbrytningen som i distansen som ble tilbakelagt.

John Haslett ønsket opprinnelig å gjenta det store Kon-Tiki-eventyret. I 1995 seilte flåten hans, Illa-Tiki, fra Ecuador til Panama. Der oppdaget han at marine pæleormer hadde påført balsastokkene alvorlige skader. Nederlaget forandret retningen på arbeidet hans. I stedet for bare å gjenta en berømt reise begynte Haslett å undersøke mer presise spørsmål om kystnære handelsruter, hogst og behandling av balsatre og guarabordene som ble brukt til å styre søramerikanske flåter.

Denne bevegelsen – fra heroisk gjentakelse til mer presist definerte eksperimenter – nådde et viktig punkt med Tangaroa-ekspedisjonen i 2006.

Blant de seks deltakerne var Olav Heyerdahl, Thor Heyerdahls barnebarn. Flåten ble bygget av balsatre hentet nær de samme skogområdene i Ecuador som var brukt til Kon-Tiki. Den forlot Callao 28. april, nøyaktig 59 år etter bestefarens avreise. Etter 70 dager nådde den Polynesia. Tangaroa brukte 31 dager kortere tid enn Kon-Tiki hadde den tilbakelagt omkring 8 500 kilometer.

Men farten var ikke ekspedisjonens viktigste resultat.

Tangaroa til havs (Foto: Anders Berg/Tangaroa).

Konstruksjon av Tangaroa, med 11 stokker, i Callao, Peru (Photo: Anders Berg/Tangaroa).

Ekspedisjonen har nådd Polynesia, fra venstre: Anders Berg, Roberto Sala, Øyvin Lauten, Olav Heyerdahl og Torgeir Sæverud Higraff. Kapteinen, Bjarne Krekvik er sannsynligvis den som tar bilde (Foto: Anders Berg/Tangaroa).

Da Thor Heyerdahl krysset Stillehavet i 1947, forsto mannskapet ennå ikke fullt ut hvordan de flyttbare guarabordene på søramerikanske urfolksflåter hadde vært brukt. På Kon-Tiki ble bordene i praksis stående i faste posisjoner, og flåten var derfor i stor grad prisgitt vind og strøm.

Tangaroa hadde ni justerbare guaraer. Ved å heve og senke forskjellige bord lærte mannskapet å forandre flåtens motstand i vannet. I kombinasjon med seilet gjorde guaraene det mulig å endre retning og styre effektivt uten et konvensjonelt ror. Flåten drev ikke bare dit strømmen førte den.

En av de 9 store guara-bordene blir satt på plass (Foto: Anders Berg/Tangaroa).

Den kunne seiles.

Denne erfaringen ga den opprinnelige reisen en ny betydning.

Kon-Tiki hadde vist at en balsaflåte kunne overleve Stillehavet. I 2006 dro Thor Heyerdahl’s barnebarn, Olav Heyerdahl, og noen kamerater ut med balsaflåten Tangaroa for å gjenskape bragden til Kon-Tiki Ekspedisjonen. Deres største bidrag var å lære hvordan en balsaflåte kunne seiles med guara-bord like enkelt som en båt med ror. Det som for moderne observatører kunne se ut som en primitiv, flytende plattform, var i erfarne hender et avansert seilfartøy.

Seilende inn i Polynesia (Foto: Anders Berg/Tangaroa).

Olav Heyerdahl hadde ikke bare gjentatt bestefarens ferd. Han og resten av mannskapet hadde bidratt til å besvare et spørsmål Kon-Tiki hadde latt stå åpent.

Olav Heyerdahl med ett av flåtens *guara*-bord (Foto: Anders Berg/Tangaroa).

Reisen som argument

Ekspedisjonene som ble inspirert av Thor Heyerdahl, beviste ikke samlet teoriene hans om bosettingen av Polynesia eller kontakten mellom gamle sivilisasjoner.

Noen var grundig planlagte eksperimenter. Andre blandet seriøse spørsmål med personlig ambisjon, ideologi, underholdning eller pseudovitenskap. Enkelte viste knapt annet enn hvilke forbløffende ting mennesker er villige til å forsøke når de først har bygget en flåte og funnet en sponsor.

Likevel ga selv nederlagene observasjoner. Flåter trakk vann. Siv knakk. Bambussurringer ble slitt i stykker. Pæleormer spiste balsastokkene innenfra. Vindene førte fartøyer bort fra de planlagte målene, mens strømmer holdt andre fanget innenfor synsvidde av ruter de aldri klarte å nå.

Ra, 1969. Båten ble oppløst, sivbit for sivbit, og mannskapet måtte forlate den vel en ukes seilas før de hadde nådd Kingstown, Barbados (Foto: Thor Heyerdahl Arkivene, Kon-Tiki Museet).

Havet nektet å oppføre seg som en tegning.

Det var nettopp derfor reisene betydde noe.

Thor Heyerdahls mest varige arv er kanskje ikke et svar på spørsmålet om hvem som først krysset et bestemt hav. Kanskje er arven den tillatelsen han ga andre til å stille historiske spørsmål ved hjelp av tau, stokker, siv, seil, guarabord – og sine egne kropper.

Kon-Tiki avgjorde ikke debatten om Polynesia.

Kon-Tiki krysset Stillehavet i 1947 (Foto: Thor Heyerdahl Arkivene, Kon-Tiki Museet).

Den forandret måten debatten kunne utforskes på.