De første år

Thor Heyerdahl ble født 6. oktober 1914 i Larvik. Han vokste opp samme sted. Faren, Thor, var bryggerieier. Moren, Alison, var leder for Larvik og omegn museumsforening. Hun inspirerte sønnen sin til å bli svært interessert i dyr og naturvitenskap. I en periode hadde han sitt eget zoologiske museum i de gamle lokalene til farens bryggeri. Thor var flink til å tegne. Allerede som åtte-åring laget han fantasifulle tegninger av sydhavsøyer, og han hadde bestemt seg for å bli en oppdagelsesreisende.

Interesse for fjellet

Thor interesserte seg for terrengløp og etter hvert lengre turer i skog og mark. I ungdomsårene ble det mange turer i fjellheimen i Sør og Midt-Norge, hvor han lærte å leve av og i naturen med enkle midler. Etter hvert dro Thor også med vennen Erik Hesselberg på lange turer der de utforsket Rondane og Jotunheimen, enten de bodde under åpen himmel eller i snøhuler.

På disse turene hadde Thor alltid med seg grønlandshunden Kazan. Han var et hundemenneske, og hadde hund mesteparten av livet. Det var Kazan som fikk Thor til å stille opp på sin første og eneste reklame, for en hundekjeks. Heyerdahl og en kamerat hadde blitt liggende værfast i en snøhule og den eneste kost var hundekjeks.

Turene ble skildret i artikler som ble trykket i ukebladet Tidens Tegn samt i andre tidsskrifter. Som regel var de illustrert med egne fotografier, eller så hadde inntrykkene blitt fanget i morsomme og underfundige strektegninger. Etter hvert skrev han også mer pedagogiske artikler som «Hvordan bygge en iglo«. Heyerdahl fikk trening i formidling, og ble kjent i en krets av friluftsinteresserte mennesker.

Fatu Hiva – og hjem igjen

Etter fullført artium i 1933 begynte Heyerdahl å studere biologi og geografi ved Universitetet i Oslo. Her kom han i kontakt med Bjarne Kroepelien som hadde reist rundt i Polynesia under første verdenskrig. På Tahiti ble sistnevnte forlovet med Tuimata, en av døtrene til høvding Tereiieroo. I 1918 kom spanskesyken til Tahiti og halvparten av øyas innbyggere døde, inkludert Tuimata. Til minne om henne testamenterte Kroepelien sitt berømte «Polynesia-bibliotek« til Universitetet i Oslo. Heyerdahls adgang til dette biblioteket samt Kroepeliens vennskap med høvding Tereiieroo, skulle få stor betydning for Thors videre liv og karriere.

I 1933 møtte Heyerdahl Liv Coucheron Torp. De giftet seg julaften 1936. Dagen etter satte de kursen mot Fatu Hiva, ei øy i Fransk Polynesia. De ønsket seg vekk fra den vestlige sivilisasjon og “tilbake til naturen”. Før de nådde deres forjettede paradis var Thor og Liv innom Tahiti. Der møtte de høvding Tereiiroo som ga det unge paret flere gode råd på veien.

Etter at Thor og Liv gjorde noen interessante oppdagelser på Fatu Hiva og naboøya Hivoa, ble hans teori om at sør-amerikanske indianere først befolket Polynesia født.

Thor og Liv ble boende på Fatu Hiva i nesten ett år. Vanskelige levekår og problemer med lokalbefolkningen gjorde at de returnerte til Norge, vel vitende om at et såkalt paradis på jord er en illusjon.

Vel hjemme igjen begynte Heyerdahl å skrive på sitt vitenskapelige verk som skal bli hetende American Indians in The South Pacific (utgitt i 1952). Oppholdet på Fatu Hiva hadde fått den unge mannen interessert i hvordan de fjerntliggende polynesiske øyene i Stillehavet ble befolket. Dette var et tema som hadde preget stillehavsforskningen i mange år, og Heyerdahl mente at de første menneskene som nådde Påskeøya – og andre øyer i den østlige delen av Polynesia – kom fra Sør-Amerika. Først senere hadde polynesierne kommet vestfra, men da via Canadas nordvestkyst og Hawaii.  Mange var uenig med ham; likevel skulle dette spørsmålet prege mye av Thor Heyerdahls forskergjerning.

Kon-Tiki ekspedisjonen – og i dens kjølvann

Indianerne i Sør-Amerika har ikke sjødyktige flåter, eller båter, som kan seile til de Polynesiske øyene, mente forskere som Heyerdahl diskuterte med. For å bevise at dette var mulig, bestemte han seg for å bygge en flåte og gjennomføre seilasen selv. Så, 28. april 1947 forlot Thor og fem andre menn Callao i Peru, på en balsaflåte som hadde Polynesia som endemål. Flåten het Kon-Tiki, og den grunnstøtte ved atollen Raroia i Polynesia etter 101 døgn i åpen sjø. Heyerdahl har motbevist sine meningsmotstandere som hadde hevdet at en slik ferd var umulig.

Arkeologisk ekspedisjon til Galápagosøyene

Kon-Tiki-ferden viste at det var mulig at sør-amerikanske indianere kunne ha seilt til øyene i Stillehavet, den var ikke et bevis for at de hadde gjort det. Heyerdahl måtte ut i Stillehavet og gjennomføre arkeologiske utgravninger for å finne spor av indianere på en av øyene. I 1953 dro han med to arkeologer til Galápagosøyene. Førhistoriske potteskår fra Sør-Amerika og en inka-fløyte ble funnet i løpet av utgravningene. På dette grunnlag var det at Heyerdahl og de norske arkeologene Arne Skjølsvold og Erik K. Reed, hevdet at sør-amerikanske indianere hadde besøkt Galápagosøyene før Columbus nådde Amerika.

Arkeologisk ekspedisjon til Påskeøya

Neste mål var Påskeøya.  Da Heyerdahl var 16 år gammel, hadde han sagt til sin klassekamerat, Arnold Jacoby, at han en dag skulle løse mysteriet på Påskeøya. For å endelig bevise sin teori om befolkningen av de polynesiske øyer, tok Heyerdahl i 1955 med seg fem arkeologer til Påskeøya for å grave frem spor etter de første menneskene som hadde kommet dit. Blant flere oppdagelser var en inngravering, på en av øyas karakteristiske stenstatuer, som viser en båt med seil. Den ligner på båter avbildet på flere gjenstander i Sør-Amerika. Heyerdahl mente at inngraveringen er et bevis på at indianere fra dette kontinentet, var de første som befolket Påskeøya. Og selv om Thor mente at han hadde funnet flere spor etter dem, var ikke alle stillehavsforskere like overbevist. Men et solid grunnlag for videre utforskning av øyas forhistorie hadde blitt lagt.

Tilbake til Påskeøya

Det skulle gå mange år før Heyerdahl igjen fortsatte sin søken etter de første menneskene som hadde befolket de øst- polynesiske øyene. I 1986 returnerte han med en tsjekkisk ingeniør samt arkeologer fra Kon-Tiki Museet.

Ekspedisjonen er mest kjent for eksperimentet med å flytte en 15 tonn tung stenstatue stående. De brukte tau – og lyktes. Det var slik de innfødte for flere hundre år siden flyttet de enorme statuene rundt om på øya, hevdet Heyerdahl.

Utgravninger ved Anakena-stranden viste at de første menneskene som kom til øya var polynesiere vestfra. Dette motbeviste  Heyerdahls teori. Annen forskning hadde imidlertid gjort det klart at det på et senere tidspunkt måtte ha vært kontakt mellom Påskeøya og land som i dag utgjør Peru og Bolivia.

Arkeologisk ekspedisjon til Peru

Pyramidekomplekset ved Túcume i Peru var åstedet for Heyerdahls – og datidens – største arkeologiske prosjekt i 1988. Det viktigste funnet var en tempelvegg med et relieff som viser to båter med seil og flere mytologiske fuglemenn, hvorav de som er under båtene, på toppen av bølgene, har en rund gjenstand i hånden. Denne tempelveggen dateres til 1200–1300 e. Kr.

Menn med fuglehoder som holder et egg var en viktig del av den religiøse symbolikken på Påskeøya i eldre tid. Thor Heyerdahl la én og én sammen: Menneskene som først befolket Påskeøya må ha seilt fra sør-amerikanske strender. Utgravningene avdekket også de første arkeologiske bevis på at det eksisterte en tidlig maritim kultur i Peru.

Ekspedisjonen til Túcume avsluttet Thor Heyerdahls forskning på hvor de første menneskene på de øst-polynesiske øyene hadde kommet fra. Han var overbevist om at svaret lå i den tidlige maritime kulturen som han hadde avdekket i Túcume. Andre forskere mener at de første innbyggerne på disse øyene kom fra vest, men det er i dag allment akseptert at det rundt 1300 e. Kr. var kontakt mellom polynesiske og sør- amerikanske grupper. Et slikt møte førte til at blant annet søtpoteten kom til Polynesia, og at det i dag finnes sør-amerikansk (indiansk) DNA på noen av de østligste øyene.

Havet som ferdselsåre

Seilasen med Kon-Tiki-flåten i 1947 forsterket flere forskeres syn på havets rolle i spredning av kulturer i eldre tider. Senere gjentok Heyerdahl seilaser med andre primitive fartøy, for igjen å vise at de store havene var ferdselsårer for de gamle sivilisasjonene, snarere enn uoverkommelige hindringer. Samtidig hadde han funnet opp en ny metode som senere ble et eget fagfelt: maritim eksperimentell arkeologi.

Sivbåt-ekspedisjonene

I 1966 påsto John Howland Rowe at det ikke kunne ha vært noen påvirkning fra de gamle sivilisasjonene rundt Middelhavet til tidlige sivilisasjoner i Mellom-Amerika, i og med at de førstnevnte ikke hadde båter som ville klare å seile over Atlanterhavet til for eksempel Mexico. I årene etter Kon-Tiki-seilasen hadde Heyerdahl studert historien og utbredelsen til et annet primitivt fartøy, nemlig sivbåten. I 1969 bygget Heyerdahl, med assistanse av båtbyggere fra Tsjad, sivfartøyet Ra. Han og et mannskap på sju menn la ut fra Safi i Marokko for å seile til Barbados. Underveis begynte båten å synke fordi sivbuntene trakk vann, og besetningen måtte evakuere omtrent 1000 km. fra målet. Ra II som ble bygget året etter, og konstruert annerledes, seilte hele veien.

Tigris ble bygget i 1977 og var det største sivskipet som hadde blitt bygget på fire tusen år. Da Heyerdahl gjennomførte Ra-ekspedisjonene i 1969 og 1970, var hovedproblemet hans at sivet raskt trakk vann, og at både Ra og Ra II mistet flyteevnen fortere enn ventet. På en reise i Irak ble Heyerdahl fortalt at om han høster sivet i september, så vil det flyte i flere år. Han bestemte seg da for å bygge en ny sivbåt, og seile mellom de tre gamle sivilisasjonene Mesopotamia, Indusdalen og Egypt. Målet var å vise at de kunne ha hatt kontakt sjøveien, og samtidig ville Heyerdahl teste manøvreringene til en slik båt – med Ra og Ra II drev mannskapet stort sett med strømmen.

Verdensborger

Alle mennesker er like. Alle møter vi de samme praktiske utfordringer. Dette var en av Thor Heyerdahls grunntanker når det gjaldt menneskelivet. Han mente videre at folk kunne arbeide og leve sammen på tvers av alle etniske, politiske og religiøse skillelinjer.

Det var særlig fra slutten av 1950-tallet til begynnelsen av 1990-tallet at Heyerdahl engasjerte seg i globalt freds­arbeid. Han appellerte til de høyeste myndigheter og mektigste politikere i flere land, deriblant Andrej Gromyko og John F. Kennedy.

Heyerdahl fant gjenklang for sine verdier i Én Verden-bevegelsen (World Federalist Movement), og han ble raskt et engasjert medlem. Én Verden-bevegelsen er en organisasjon som arbeider for fred, samarbeid over landegrenser og for en verden som bygger på samme internasjonale lovverk. Heyerdahl ble etter hvert honorær visepresident i organisasjonen.

Heyerdahl engasjerte seg også i United World Colleges’ arbeid. Organisasjonen driver flere videregående skoler rundt om i verden, hvor ungdom fra ulike land bor og studerer. Organisasjonen ble grunnlagt under den kalde krigen, og idéen var at slike skoler vil kunne stimulere unge mennesker, med ulik kulturell bakgrunn, til å lære av og om hverandre.

Gjennom ekspedisjonene med Ra, Ra II og Tigris, hvor besetningen bestod av folk fra forskjellige nasjoner og verdensdeler, hadde Heyerdahl forsøkt å vise at man kan samarbeide godt på tvers av forskjellige kulturer. Med dette ønsket han også å underbygge sin egen hypotese om at havet hadde vært en ferdselsåre som hadde ført til kontakt mellom forskjellige kulturer også i førhistorisk tid.

Da Heyerdahl i 1978 reiste med sivbåten Tigris fra Irak til Djibouti, ønsket han å seile inn Rødehavet, men på grunn av krigføring i regionen lot han være. Han besluttet å brenne Tigris. Samtidig sendte han et brev til FNs generalsekretær, Kurt Waldheim, hvor han protesterte mot krig og hvordan vestlige stater solgte våpen til u-land. Hele mannskapet undertegnet.

«Vår planet er større enn sivbuntene som bar oss over havet, og likevel liten nok til å risikere samme farer, med mindre de av oss som lever, innser at det er et desperat behov for intelligent samarbeid om vi skal redde oss selv og vår felles sivilisasjon fra det vi er i ferd med å forandre til et synkende skip.»

Miljøverner

Under seilasen med Ra oppdaget Heyerdahl at Atlanter­havet var forurenset. Mannskapet fant større og mindre klumper av olje på havoverflaten, og oppdagelsen ble gjort kjent for FN (De forente nasjoner). På ferden med Ra II ble Heyerdahl bedt av FNs generalsekretær om å gjøre daglige observasjoner med hensyn til forurensning i havet. Faste klumper av olje ble funnet 43 av de 57 døgn seilasen varte.

Mannskapet sendte et opprop til FNs generalsekretær U Thant, og oljeforurensning av verdenshavene fikk mye oppmerksomhet, spesielt i amerikanske medier. Thor Heyerdahl ble innkalt til en høring i den amerikanske kongressen. Han arbeidet også for utenriksdepartementet som en av Norges representanter i forberedende møter til FNs første miljøkonferanse i Stockholm i 1972. Konferansen vedtok bl.a. et forbud mot dumping av spillolje i havet – en direkte konsekvens av oppropet det internasjonale mannskapet hadde sendt fra den synkende sivbåten Ra.

Thor Heyerdahl sluttet aldri å arbeide for et bedre miljø, og da spesielt forurensning av verdenshavene, som han konsekvent omtalte som «verdenshavet» fordi de alle henger sammen.

Kunstneren

Ukjent for de fleste er Thor Heyerdahls kunstneriske sider. Hans interesser lå i forhistorien, i antropologi og arkeologi – og dette gjenspeiles både i bøker, filmer og tegninger som han lagde.

Som alle barn tegnet og malte Thor Heyerdahl mye. Tekster fra Heyerdahls tidlige turer i skog og fjell ble publiserte i aviser og magasiner, ofte akkompagnert av hans egne humoristiske tegninger. På reisen til Stillehavet, med sin kone Liv mellom 1937 og 1938, lagde han en rekke karikerte tegninger basert på hva de opplevde. I tiden etter dette, frem til Kon-Tiki-ekspedisjonen, ble hans tegninger mer preget av samfunnskritikk, med hensyn til hvordan man ser på andre raser, den blinde troen på fremskrittet og verdens fordelingspolitikk. Han la gjerne også til kommentarer eller bildetekster til sine tegninger.

Treskjæring var en annen interesse som oppholdt Thor Heyerdahl hele livet. Allerede tidlig i tenårene viste han et talent for dette håndverket. Det er bevart et fantastisk lite tablå av en sydhavsøy, utskåret på et kistelokk, som Heyerdahl lagde i tenårene.

På sine eldre dager skar Heyerdahl ut to Kon-Tiki-hoder på den mektige inngangsdøren til Casa Kon-Tiki, Heyerdahls hjem i Túcume, Peru.

Forfatter og formidler

Det meste av livet brukte Thor Heyerdahl bak et skrivebord, enten hjemme for å skrive, eller på biblioteker verden rundt for å finne ny kunnskap. Gjennom livet publiserte han en rekke bøker og over femti fagartikler. Thor Heyerdahl var god til å utfordre vitenskapen – til å stille uventede spørsmål som rokket ved etablerte sannheter. Han hadde ikke alltid rett, men uten spørsmål finnes ingen vitenskap. Og mange av de spørsmålene Thor Heyerdahl stilte, forskes det stadig på.

Folk flest husker Thor Heyerdahl som en stor formidler. Å kunne engasjere mennesker i samtale rundt et fenomen var hans naturtalent. Han ville alltid formidle det han opplevde og ble en mester til dette gjennom sine velskrevne bøker, filmer, bilder og foredrag.

Heyerdahl forfattet fjorten populærvitenskapelige bøker. Mange av bøkene ble oversatt til en rekke språk og solgte i store opplag. Boken Kon-Tiki ekspedisjonen (1948) har blitt oversatt til over 70 språk og solgt i flere titalls millioner eksemplarer – som gjør den til en av de mest solgte bøkene noensinne skrevet av en norsk forfatter.

Thor Heyerdahl lagde også filmer om de fleste av sine ekspedisjoner. I 1950 kom dokumentarfilmen Kon-Tiki, som vant Oscar påfølgende år. Filmene fikk stor oppmerksomhet, og var med på å bringe Heyerdahls idéer ut til et større publikum.

Død

Thor Heyerdahl jobbet med nye prosjekter til det siste. Etter noen ukers sykeleie døde han i sitt italienske hjem i Colla Micheri 18. april 2002, der han også er stedt til hvile etter å ha mottatt som siste ære en statsbegravelse i Oslo.

Thor Heyerdahls ærestitler

Heyerdahl var honorær visepresident for Én verden bevegelsen som arbeider for fred, samarbeid over landegrenser og for en verden som bygger på internasjonal lov og rett. Videre var han visepresident for Worldview International Foundation som arbeider for å implementere nye tekniske hjelpemidler i ulike undervisningsformer i u-land.  gjennom praktisk undervisning prøver å bedre forståelsen mellom U-land og I-land. Han var også internasjonal beskytter av United World Colleges som fører studenter med forskjellig kulturell bakgrunn sammen på skoler i mange land.
Som naturforsker har han holdt forelesninger og utgitt publikasjoner om trusselen mot det globale miljø og særlig med henblikk på forurensningen av havet. Han var rådgiver for World Wildlife Fund International og var medlem av den komité som årlig velger vinnere av FNs miljøvernpris. Han var med å grunnlegge Green Cross sammen med Michail Gorbatsjov i 1993.

Vil du lese mer? Besøk Thor Heyerdahls arkiv nedenfor.