Fra Safi til Barbados og videre til Bygdøy. En dagbok vender hjem

En fars dagbok, en datters gave!

Torsdag 13. august sto Mouna Ait Ouhanni foran den store sivbåten Ra II på Kon-Tiki Museet. Ved siden av henne sto museumsdirektør Liv Heyerdahl, Thor Heyerdahls barnebarn. Mellom dem holdt de en brun perm med løse, håndskrevne ark. Det var ikke en hvilken som helst perm. Det var dagboken til Mounas far, Madani Ait Ouhanni – marokkaneren som i 1970 krysset Atlanterhavet sammen med Thor Heyerdahl og seks andre menn om bord på Ra II.

Mouna Ait Ouhanni overleverte sin fars dagbok til museumsdirektør Liv Heyerdal. Nå skulle dagboken bli igjen på museet. For Mouna, som besøkte Oslo sammen med sin franske familie, var overrekkelsen en følelsesladet avslutning på en lang reise. Da dagboken ble lagt mellom de to kvinnene kom tårene hos flere av dem som sto rundt.

Mounas far, Madani Ait Ouhanni var besetningsmedlem på den første RA ferden over Atlanterhavet. Her nr. tre fra høyre.

Madani Ait Ouhanni døde 13. oktober 2024, 85 år gammel. Han var da den siste gjenlevende deltakeren fra Ra II-ekspedisjonen. Kort før sin død hadde han avsluttet arbeidet med sine erindringer. Boken Sur les traces de mon destin: À la volonté humaine rien d'impossible – omtrent I min skjebnes fotspor: Ingenting er umulig for menneskelig vilje – er foreløpig tilgjengelig på fransk. Historien om hvordan Ait Ouhanni havnet om bord på Ra II, kunne knapt vært skrevet bedre som eventyr.

Han var berber fra Marrakech, hadde spilt håndball på landslagsnivå og arbeidet i hotell- og næringslivet. Han kjente allerede Heyerdahl og flere av ekspedisjonsmedlemmene fra Safi, der den første Ra-ekspedisjonen hadde startet i 1969. Men tanken på selv å krysse Atlanterhavet på en papyrusbåt hadde neppe streifet ham.

Da Abdullah Djibrine fra Tsjad trakk seg fra den andre ekspedisjonen fordi han ikke ønsket å forlate sin nyfødte datter, oppsto det plutselig en ledig plass. Ait Ouhanni var opptatt av at vertsnasjonen Marokko burde være representert og Heyerdahl hadde selv bestemt at den høflige og stillferdige mannen fra hotellet skulle bli med. En avtale med hotellet eiere og Madanis arbeidsgiver var gjort før spørsmålet ble stilt. Senere refererte Madani til hendelse spøkefullt som en «kidnapping». Han var rundt 30 år gammel. Han hadde aldri vært til sjøs. Han kunne ikke svømme.

Likevel sa han ja. 17.  mai 1970 forlot Ra II Safi med åtte menn fra åtte nasjoner om bord. Etter 57 døgn og rundt 6100 kilometer nådde sivbåten Barbados. Ait Ouhanni mente selv at beslutningen om å delta var en mulighet til å skrive Marokkos navn inn i historien.

Men Ra II var mer enn et eksperiment i forhistorisk sjøfart. Ekspedisjonen ble også en tidlig og oppsiktsvekkende dokumentasjon av forurensningen i verdenshavene.

På den første Ra-ferden hadde mannskapet sett olje flyte på havoverflaten langt ute i Atlanterhavet. Før Ra II ba FNs generalsekretær U Thant ekspedisjonen om å gjøre systematiske observasjoner underveis. Resultatet var nedslående: På 43 av reisens 57 døgn ble det observert faste oljeklumper på havet. Madani fikk ansvaret for å følge forurensningen på havoverflaten og samle materiale. Senere utarbeidet han også en rapport om arbeidet. Dermed ble mannen som tilfeldigvis fikk plass på ekspedisjonen, del av et miljøarbeid som skulle få betydning langt utover selve ferden. Han fortalte senere marokkansk presse at arbeidet med havforurensning var hans konkrete oppgave om bord.

Madani fikk ansvaret for å samle materiale på RA ferden for å følge forurensningen på havoverflaten.

Dagboken viser samtidig mennesket bak ekspedisjonshistorien. Madani skrev på fransk, et av hans to morsmål. Men allerede på de første sidene dukker det opp engelske ord og uttrykk. Han lærte underveis av de andre om bord – en russer, en amerikaner, en italiener, en japaner, en egypter, en meksikaner og naturligvis en nordmann, som på en liten sivbåt måtte finne et felles språk, bokstavelig talt.

De første dagene var han sjøsyk. Den sovjetiske legen Juri Senkevitch stekte speilegg til frokost og forsøkte å få protein i mannskapet før sjøen ble verre. Madani pirket forsiktig i maten.

Han var redd for å bli syk. Og han kunne, som Heyerdahl, ikke svømme.

Senere finner vi ham sittende utenfor hytten på Ra II i en tykk marokkansk djellaba, betraktende på resten av mannskapet med sitt karakteristiske, smil. Kvelden før hadde seks av mannskapet feiret at de var kommet halvveis over Atlanterhavet med to flasker rødvin og en flaske cognac. Morgenen etter var de ikke like raske som før. Den avholdende marokkaneren registrerte forklaringene med tydelig munterhet.

Det er slike små øyeblikk som gjør en dagbok uvurderlig. De store ekspedisjonene kjenner vi gjennom bøker, filmer, fotografier og avisoverskrifter. Dagbøkene forteller noe annet: hva menneskene tenkte mens historien ennå ikke var blitt historie.

Mouna Ait Ouhanni foran utstillingen på Kon-Tiki museet og bilde av hennes far.

Nå er Madani Ait Ouhannis dagbok digitalisert og bevart ved Kon-Tiki Museet, tilgjengelig for forskere. Og bare noen meter unna står fortsatt båten han skrev den på.

Femti-seks år etter at Ra II forlot Marokko, har ordene til den unge mannen fra Marrakech også kommet frem til sin endelige havn.

Madani Ait Ouhanni som får utmerkelse av Hassan II. av Marokko.