Fredag 14. november 1947 skred et merkelig skue inn mot Bygdøynes. Noen dager før hadde «Goliat», Oslos største kran, løftet en 20 tonn tung vasstrukken Kon-Tiki flåte ned fra dekket av Fred. Olsens fraktebåt nylig anløpt fra Antwerpen. Nå ble den stormskadde «skuta» sakte tauet innover mot Bygdøynes, til en usikker fremtid. Ingen museer i Norge ville ha flåten. «Den var jo ikke norsk!» De som tenkte litt annerledes hadde definitivt ikke penger til å ta imot vraket.

Innlegget bruker materiale som vi har fra Annette Hurum, datter til Gerd Vold Hurum, og Torstein Haugland, sønnen til Knut M. Haugland.

Kon-Tiki flåten liggende på korallrevet rundt Raroia, 7. august 1947 (Foto: Kon-Tiki Museet).

Tre måneder tidligere hadde mannskapet vasset i land etter det brutale møte med korallrevet på Raroia. Skuende tilbake mot de åtte stokkene som reddet livene deres, der de «lå høyt oppe på revet, med skumsprøyt vaskende over seg hver gang brenningene tordnet mot korallene.» (Haugland 1989:65), hadde ingen av mannskapet trodd at stokkende skulle bli transportert over havet til Norge. Definitivt ikke at den skulle få et eget museum. Thor Heyerdahl selv mente at Kon-Tiki flåten burde ligge som et verdig monument. De kunne heller ikke bare bestille transport siden ekspedisjonskassa var bunnskrapt.

Den mest sannsynlige fremtiden for flåten der den ble ankret fast utenfor Fram var nok eksotiske suvenirer eller til slutt sagmugg. Men bare fire år senere satte Kon-Tiki-huset besøksrekorder, og var på vei til å bli Norges mest besøkte attraksjon. Hva hadde skjedd? Hvordan ble denne fremmede fuglen fra Sydhavsparadiset til en internasjonal suksess i et vinterland som Norge? På hvilken måte hadde de seks kara og ene dama bak ekspedisjonen klart å gjøre en tom pengekasse, og en gjeld på nesten 5 millioner kroner i dagens verdi, til et museum som kunne dele ut forskningsstipender til norske universitetsstudenter i etnografi?

Livlinen

Hvem reddet Kon-Tiki flåten? Hele historien får vi nok aldri vite. Først var det et enormt slit med å få ekspedisjonen på beina, bygge flåten, og så komme seg ut på havet. Under seilasen var det mye å ta seg av i land der seks familier skulle holdes underrettet om hva som skjedde med de seks norske vikingene. Etter grunnstøtingen på Raroia eksploderte verden i et inferno av pressehenvendelser, opptredener, soarés, artikkel- og manusskriving, og gjeldshåndtering. Men den som først kastet ut en livline til de åtte forlatte balsastokkene var Gerd Vold Hurum.

Gerd Vold Hurum og Thor Heyerdahl i Callao, Peru i slutten av april 1947, med Torstein Raaby og Erik Bryn Hesselberg i bakgrunnen (Foto: Kon-Tiki Museet).

Hun var chiffersjef på den norske ambassaden i Washington. Under krigen hadde hun først gjort en betydelig innsats i motstandsbevegelsen. Senere gjorde hun et stykke pionerinnsats på kontoret til Leif Tronstad med å debrife agenter som ble sendt til Norge under krigen. Alt dette kan du lese om i hennes egen bok En kvinne med navn «Truls» (2006). Hun ble tilbudt stillingen som «sekretær» for Kon-Tiki ekspedisjonen av Thor Heyerdahl, en rolle som hun fylte ved siden av full jobb på ambassaden. Hun gjorde en uvurderlig innsats i arbeidet med å organisere ekspedisjonen og skaffe Heyerdahl tilgang i Washingtons militære hierarki.

Mens flåten seilte lystig vestover Stillehavet var Gerd Vold Hurum kontaktperson for ekspedisjonen, også til pressen og andre interesserte. En impresario tok kontakt fordi han ville organisere en foredragsturne rundt omkring i Amerika. Han fortalte entusiastisk om at han skulle bygge en stor tilhenger og ta med flåten fra sted til sted. Hurum var en handlekraftig dame, som gjennomføre nesten utenkelige ting under krigen, men i forhold til amerikanere hadde hun nok en norsk sindighet, og dette hørtes neste for godt ut til å være sant. Men, kanskje den entusiasmen mannen hadde blottlagt, kunne utnyttes for å tjene penger som kunne korte ned noe av ekspedisjonens gjeld? Amerika var et stort marked for foredrag, og om entusiasmen var stor nok kunne kanskje flåten stilles ut mot betaling?

Første tue, og den var ikke liten, som måtte ryddes av veien var å få flåten «hjem». Gutta var strandet på en øy i Tuamotugruppen, litt utenfor allfarvei, og Franske myndigheter på Tahiti ble spurt om å sende en skonnert for å hente dem. Kunne de taue flåten til Tahiti? Ja, om seilasen gikk fint var det ikke noe problem. Om bølgene derimot ble for brysomme så ville tauet bli kuttet og flåten satt i drift. Det var da noe. Og det var jo i riktig retning. Tahiti var en gang selve drømmernes øy, men i 1947, rett etter Den andre Verdenskrigen, var det ikke daglige transporter og ikke alle båter hadde ledig plass.

Turen gikk til Krigsdepartementet som det het i USA den gangen. De hadde sponset ekspedisjonen med nesten alt utstyret flåten hadde om bord og den første pressekonferansen var i Pentagon. Interessen for prosjektet, og for å sende et krigsskip til Tahiti for å plukke opp 6 menn og en balsaflåte hadde forlatt den 5-kantete bygningen. Dessuten skrev jo pressen at gutta hadde det fint og bodde på en øde Sydhavsstrand. Gerd Vold Hurum måtte tenke dristigere. Hun løftet telefonrøret og ringte Howard Hughes, den eksentriske milliardæren med sans for fly, som sist ble portrettert på film av Leonardo DiCaprio. Heller ikke hos ham nådde den driftige damen fram.

Kon-Tiki flåten under tauing fra Raroia til Papete, Tahiti (Foto: Kon-Tiki Museet).

Til slutt søkte hun hjelp i gamlelandet. Norge var jo en stor sjømannsnasjon og hadde naturligvis båter i Stillehavsfart. Rederen Lars Christensen, som hadde slått seg opp på hvalfangst, og hadde finansiert Norvegia ekspedisjonen som annekterte Bouvetøya på 1920-tallet, hadde en lastebåt i nærheten av Samoa, bare et par tusen kilometer nordvest for Tahiti. Naturligvis, vi stikker innom Tahiti og tar med oss både kara og flåten var svaret fra Sandefjord.

Og slik klarte Gerd Vold Hurum å få Kon-Tiki flåten, Thor Heyerdahl, Herman Watzinger, Erik Hesselberg, Knut M. Haugland, Torstein Raaby og Bengt Danielsson tilbake til USA, der de gikk i land i San Francisco, mandag 29. september, fra fraktebåten M/S Thor I. Nå skulle de gå i gang å klargjøre flåten for utstilling, i en av byens parker. Dessverre hadde kontorpersonalet hos Lars Christensen glemt å kommunisere at de ville fakturere for turen, US$ 8.000 eller nesten 990.000 i dagens kroneverdi.

USA turne?

Kon-Tiki flåten kunne stilles ut i San Francisco og på den måten kunne ekspedisjonen få inn noen hardt tiltrengte midler. Det var idéen Gerd Vold Hurum hadde fått da hun hadde snakket med den entusiastiske impresarioen.

Muligheten ble undersøkt. Men selv i Amerika finnes det hinder for gründere. Leie for plassen måtte betales på forhånd. Plassen måtte gjerdes inn, billetter trykkes og selges, og ekspedisjonen måtte skaffe vaktmannskaper til å passe på den, dag som natt. Dette kunne de kanskje ha fått til på krita, men byrådet krevde også at de måtte stille økonomisk garantier for at flåten ble fjernet etterpå. Det var også en ting til. En liten ting. Om den skulle stå utstilt i parken var det ikke lov til å ta penger for entré. Det måtte være gratis. Uten penger i kassa og en durabelig gjeld kunne de ikke tenke på noe slikt. Uten en sponsor, og uten noe økonomisk hjelp fra den norske ambassaden, ble det ikke noen Amerikaturne på Kon-Tiki flåten.

Verre var det at havnevesenet ville ha betaling for hver dag Kon-Tiki lå ved kai, og vel helst så at den ble fjernet. Her måtte det reageres raskt. Gerd og kara måtte igjen improvisere. Det enkleste var kanskje å finne et norsk rederi som kunne frakte flåten til Norge? Gratis denne gangen. Fred. Olsen kunne ta den fra Antwerpen, men det var jo et godt stykke dit, og køen av frivillige var ikke akkurat lang. Til slutt fikk de napp. En minister i Einar Gerhardsens regjering kunne betale for frakten – om det ikke ble kjent at han hadde betalt. Turen over Atlanteren til Antwerpen gikk som dekkscargo på en av Westfal-Larsens frakteskuter.

«Hjem» til kjære Norge

Alf Prøysen tar skuffelsen av ikke å bli verdsatt på kornet i Teddybjørnens vise.

«Jeg ble'kke pakket opp engang, Han la meg på et kott.
Og jeg som trodde rike bamser hadde det så godt.

Da hadde det vært bedre å bli vunnet av en venn,

som ikke eide penger, men som elsket en igjen.»

Dette kunne like godt vært skrevet om Kon-Tiki flåten. Den kom til Oslo i begynnelsen av november 1947 liggende på tvers på dekk på et av Fred. Olsens skip. Flåten var så tung av havvann at skipets egen kran ikke klarte å løfte den. Så selv med maksimal gjeld måtte Goliat, Oslos største kran, leies inn for å løfte den rundt tyvetonn tunge flåten tilbake på havet. Det kostet 1200 kroner, eller ca. 32.000 kr. i dagens verdi. Den fløt enda av egne krefter, men måtte få tauehjelp til turen over til Bygdøynes. Det ble den fortøyd «på svai» som det het den gangen, festet til bare anker, helt alene rett utenfor odden på Bygdøynes. Snøen kom, vinteren senket seg, og flåten frøs fast i isen. Ensom og forlatt.

Flåten er tatt på land på Bygdøynes våren 1948 (Foto: Kon-Tiki Museet).

Liggende helt alene ble den ikke. Knut M. Haugland skriver i artikkelen Kon-Tiki Museet 10 år: «Den lå så og ventet hele vinteren innefrosset i isen og tynget ned av sne, bare besøkt av og til av et elskende par som fant ly i bambushytta.» (Haugland 1960:2). En driftig høyesterettsadvokat som bodde på kollen med utsyn over ankringsplassen tok seg også en tur ut. Han ryddet og tok vare på noe utstyr og noen balsabiter som nå lå rundt på isen etter at ungdommene hadde besøkt klenodiet. Riktignok glemte han å fortelle folkene bak ekspedisjonen at han helt uselvisk hadde hjulpet dem. Syv år senere, når det ble kjent at det skulle bygges et permanent museum på plassen, tok han seg en konjakk og ringte direktør Haugland. Hvis de ikke skrotet planen om et permanent museum, skulle han brenne utstyret og delene han hadde fra flåten. Det høyesterettsadvokaten ikke visste var at Knut M. Haugland hadde gått i samme klasse som politimesteren i Oslo. Tjue minutter senere banket uniformskledde betjenter på døren til høyesterettsadvokaten. Om tingene faktisk kom til rette forteller historien ingenting om, men man får regne med det.

Det var jo også slik at det ikke bare var høyesterettsadvokater som hadde tatt med seg løse deler fra Kon-Tiki. I 2023 satt museets kurator og spiste lunsj da telefonen ringte. Museumsbutikken hadde fått besøk av en pensjonert professor med et stort stykke balsa på sykkelens bagasjebrett, som han ville levere tilbake. Professoren hadde vært på Bygdøynes en vinterdag som ung gutt, og siden hadde balsabiten fulgt han. I mange år hadde den dekorert kontoret hans på Universitetet i Oslo, men nå måtte han rydde plass til neste generasjon. «Og kona ville ikke ha den hjem.» Hadde han vært enkemann hadde professoren kanskje beholdt delen av en av tverrstokkene fra flåten.

Den flytende flåten hadde det ikke godt, i det som den gang var brakkvann med utslipp av kloakk, og tauene begynte å råtne. «Kon-Tiki lever men flåten råtner» heter det på førstesiden i Morgenbladet onsdag 5. mai 1948.

«Kon-Tiki flåten som ble sendt hit i fjor høst fra Amerika har overvintret uten at noen som helst menneskelig hånd har rørt ved den. Den råtner fullstendig opp og det får nå tas en bestemmelse om hvor vidt den skal bevares som noe museumsklenodium eller hvor vidt vitenskapsmennene anser den for så lite betydningsfull at den kan råtne videre.» (Morgenbladet, 05.05. 1948.).

Knut M. Haugland tok da et personlig initiativ for å berge flåten. Thor Heyerdahl hadde tilbudt Kon-Tiki flåten til Norsk Sjøfartsmuseum for utstilling, allerede før flåten hadde ankommet Oslo. Men museet takket nei. Det var jo ingen norsk farkost! Hjelp fra stat eller kommune var ikke aktuelt. «Riktignok har vi ikke bedt om noe, men så pass godt kjente vi forholdene at vi visste det ikke ville ha nyttet å få noe som monnet.» Slik beskriver Knut M. Haugland, uten å avsløre detaljer, 12 år senere, og han avslutter med at det er heller ikke «lett å be om offentlige midler når en er part i saken».

Først og fremst måtte flåten berges, bli bragt i land og lagret tørt og forsvarlig. Å trekke flåten på land og løfte stokkene til lager undere fremspringet til Fram museet kostet kr. 1500 (40.000 i dagens verdi). Thor Heyerdahl og Knut M. Haugland måtte ty til en bekjent fra krigen som var forretningsmann og han tok regningen. Herman Watzinger, ingeniøren som hadde ledet byggingen av flåten og vært med som nestkommanderende på ekspedisjonen, ble spurt om en kommentar til alle regningene som kom:

«Personlig er jeg nærmest stemt for å sprenge flåten i stumper og stykker, men lørdag kommer Thor Heyerdahl fra Lillehammer, så da får vi se hva enden blir. Flåten ser fæl ut nå, men det vil likevel koste lite å få den i skikkelig stand igjen.» (Morgenbladet, onsdag 3. juni, 1948).

Men derfra og til et eget utstillingslokale var veien lang og egentlig beksvart. Det offentlige var ikke interessert i å bekoste et hus for at man kunne stille ut Kon-Tiki flåten. Faktisk var staten Norge så lite interessert i nasjonens stolte sjøfartshistorie at selv Framhuset og Norsk Sjøfartsmuseum var private stiftelser. Morgenbladet slo alarm på sin første side, torsdag 3. juni, med overskriften: «Kon-Tiki flåten er blitt vrak. Museene har ikke plass og ingen penger til hus.»

«Det var en gang en Kon-Tiki-flåte … Det lyder som begynnelsen på et eventyr og er det også for så vidt som eventyrene refererer til fortidens bragder. Flåten er nemlig ikke mer.

Den første haugen av balsastokker, bambusrør og matter, stålwirer og gamle proviantbokser som nå ligger og tørker på land ved siden av Framhuset er ikke lenger noen flåte. I hele vinter har den ligget for vær og vind og sjøens tårnende krefter, fortøyd ved Framhuset.

Men bambus-kahytten holdt stand mot snøtyngden hele vinteren gjennom, takket være Sjøfartsmuseets gartner som måkte snø av taket fra tid til annen. Men da resten av flåten ble trukket på land for åtte dager side, ble kahytten rasert fullstendig av lyssky personer.

Norske rederier fraktet flåten gratis den lange veien fra San Francisco til Oslo i fjor med tanke på at den var verdig til å oppbevares på museum. Det er den. Selv i den forfatning flåten er nå, tar de besøkende gjerne en nysgjerrig runde omkring vraket før de begir seg inn i Framhuset. Det kommer brev på brev til Sjøfartsmuseet fra svensker som spør om de vil få se Kon-Tiki-flåten når de besøker museet.» (Morgenbladet, torsdag 3. juni, 1948).

Trykt plakat for innsamling av penger til Kon-Tiki-huset (Kon-Tiki Museets arkiver).

Flere museer hadde da også avslått å ta imot den kjente balsaflåten selv når den var fraktet gratis til Oslo. Den var jo ingen norsk farkost, men hørte til i Peru, på den andre siden av jorden. Den var fremmed. Kon-Tiki var heller ikke noe egentlig kulturarv, siden flåten jo var en rekonstruksjon og ikke en original balsaflåte bygget av Peruanske sjømenn. Den var altså ikke ekte, verken i betydning før-historisk eller etnografisk. Den var en bastard. Og selv om Kon-Tiki ekspedisjonen var populær var den ennå ikke blitt historisk. Det var altså ingen museale argumenter for å ta vare på flåten. Interessen for ekspedisjonen kunne kanskje gjøre at folk ville komme å se på den, men alle ekspertene var enig i at det var «et foretagende som i høyeste grad måtte sies å være tidspreget, og derfor ville miste sin aktualitet og dermed sine inntekter» (Haugland 1960:4). Her måtte det private initiativ stå for arbeidet.

Pressen ville vel stille opp, tenker du kanskje? Det er jo ikke noe tvil om at Kon-Tiki ekspedisjonen hadde fått masse oppmerksomhet i media og at den var utrolig populær blant folk. Ikke minst kom boken Kon-Tiki. På flåte over Sydhavet ut i 1948, noe som absolutt burde ha hjulpet. Ser man derimot på dekningen i pressen er det mange artikler om Thor Heyerdahl og hans gjøren og laden. Det er også mange artikler om den oppmerksomheten flåteferden hadde vekket i verden, men ganske mye mindre om selve flåten og dens skjebne. Det er som om etablissementet vet at det er et dyrt og vanskelig prosjekt å få igjennom. Men vanlige mennesker tar opp saken. Torsdag 20. mai har Arbeiderbladet følgende leserinnlegg:

Hærverk

“Om du spytter over rekkverket på ferjestedet Bygdøynes, bør du la blikket følge spyttet.

Spytter du der, gjør du ikke noe annet enn nasjonen i sin helhet gjør i sløv uforstand.

Gjemt og glemt av alle, kun ompuslet av Indre Oslofjords sleipe bølger, hviler der årtiders største vitnesbyrd om norsk pågangsmot og forskerånd:

Kon-Tiki flåten!

Navnet fløy gjennom verdenspressen og brakte Norges navn på alles lepper.

Men vi er norske og farkosten er stedt til hvile i Oslos kloakk! Og publikum skjærer seg spaserstokker av bambusrørene fra hytta på Kon-Tiki flåten.

Var det ikke bedre om flåten hadde passert et sagbruk på Tahiti, så vi kunne ha fått den sendt hit pr. pakkepost.”

Gunnar T. Jensen.

Riktignok skrev flere aviser om flåtens begredelige situasjon, men kun redaktøren for Morgenbladet, som den gangen var mer en dagsavis, ville stå i bresjen for at den skulle stilles ut. En innsamling ble startet og rundt kr. 15 000 ble samlet inn. Det ville være feil å si at det var et folkekrav at det måtte bygges et eget museum for Kon-Tiki. Men noen stilte opp, kanskje mest private bedrifter. Den 12. juni var det samlet inn 3.500 kr under kolonialgrossistenes generalmøte i Trondheim. En uke senere ble det meldt at 1.535 kroner var samlet inn. Disponent Bredo Eriksen hadde gitt 500, en Larviksborger 1000, og summer på kr. 5, 10 og 20 kroner var gitt av anonyme personer. Men det viste seg at utgiftene ville bli mer enn det som var anslått, og i mai 1949 startet tre kjente forretningsmenn fra Oslo en ny innsamlingsaksjon for å få reist et «hus til Kon-Tiki flåten»: grosserer J. Johannson, skipsmegler H. T. Gram og skipsreder Sverre Ditlev-Simonsen. Sistnevnte var faktisk styreformann for Norsk Sjøfartsmuseum. Til slutt var det kommet inn kr. 26 000 som skulle være nok. Arkitekt F.S. Platou lagde tegningene til det enkle trehuset som var vel 20 meter langt, der flåten skulle stå på betongpæler over jordgulv. Rundt flåten var det knapt plass til at folk kunne gå en runde rundt og se farkosten. På den ene siden var det vinduer øverst på veggen og i et fremspring på taket. Byggesøknad ble sendt Oslo kommune, og en forespørsel om å få kjøpe trelast ble sendt til sentrale myndigheter. Norsk Sjøfartsmuseum stilte tomt til disposisjon, siden museet bare var et midlertidig tiltak, og selve råbygget sto ferdig 1. oktober 1949. Men det var først i romjulen at bygget ble overlevert fra innsamlingskomiteen til det ny konstituerte styret for Kon-Tiki-huset som det het. Det besto av direktør Kristian Kielland, Norsk Sjøfartsmuseum, professor Guttorm Gjessing, avdelingsleder for Universitetets Etnografiske Samlinger og Thor Heyerdahl. Knut M. Haugland, skulle passe på den daglige driften. Dagbladet forteller:

«Det er lite Sydhavsstemning ute på Bygdøynes i dag, men der ligger altså «Kontiki», balsaflåten fra det varme ocean, i ferdigbygd, gult hus like ved siden av selveste «Fram». Og i dag er det at Thor Heyerdahl, skipper’n på flåten, Kr. Kielland, direktøren for Sjøfartsmuseet, og Professor Guttorm Gjessing ved Universitetet skal motta arkitekt Platous Kontikihus fra innsamlingskomiteen ved formannen, grosserer Joh. Johannesen.

Heyerdahl og sønnen Thor, som er 11 år, er begge to litt andaktsfulle der de står og ser gjennom snøværet på boligene til «Fram» og «Kontiki», den store og den lille, begge drevet fram av det samme vågemot til verdensberømmelse og nye landevinninger i forskningens tjeneste.» (Dagbladet, torsdag 29. desember 1949).

Samme dag forteller Morgenbladet litt om hvordan museet skal bli på innsiden:

«Det er meningen at flåten skal gjenoppbygges og at de materialene som man mangler skal skaffes fra Syd-Amerika. Bambushytten med det palmetekte taket skal reises, men neppe masten i sin fulle lengde. På den ene langveggen skal der monteres fotos fra ekspedisjonen og en av deltakerne på den spennende turen, kunstneren Erik Hesselberg, skal dekorere en av kortveggene med kart og plansjer. Selve arbeidet med rekonstruksjonen av flåten er overlatt Knut Haugland og ingeniør Watzinger.

Det første de skal gjøre er å bringe orden i alle de løsrevne balsastokkene, som nå ligger på jernbjelker for å være beskyttet mot is og kulde. Stokkene er ikke riktig tørre ennå, men man håper de skal bli «museumsaktige» etter en ny, varm sommer. Videre må seilet monteres på mastene og så gjenstår det å se om noen av de utallige taustompene, som nå henger som tøy til tørk, kan brukes under arbeidet.» (Morgenbladet, fredag 30. desember 1949).

Knut Magne Haugland og to frivillige arbeider med å sette sammen Kon-Tiki flåten, høsten og vinteren 1949-50 (Foto: Kon-Tiki Museet).

Det er Knut M. Haugland som skal lede arbeidet med å ferdigstille museet. Selv skriver han om overtakelsen og månedene etterpå: «Det var en stor dag, men bare Heyerdahl og jeg var klar over hvor dårlig det stod til med flåten. Oppholdet i Oslofjorden hadde fått følger. Tauene hadde begynt å råtne, og det var ubeskrivelig mye skitt over alt. Det var ingen vei utenom, alle knutene måtte løses opp, tauene tas vekk, og både disse og stokkene måtte renses og flåten bindes sammen igjen før den kunne presenteres for publikum. Det var et forferdelig arbeid og pågikk i alt 32 søn- og helligdager. Jeg var den eneste av ekspedisjonens deltagere som bodde i Oslo og kunne stå for arbeidet. Men da jeg var fast ansatt i det militære, måtte det bli helgedagsarbeid. Jeg satset på mine mange venner, men må nok tilstå at all goodwill ble brukt opp allerede tidlig på vinteren.» (Haugland 1960:3). Om all «goodwill» var oppbrukt så ble det arbeidet utover våren. Med unntak av at et stort tre-benet stativ datt ned på jordgulvet under flåten og nesten tok livet av Knut M. Haugland sin bror, så gikk arbeidet utmerket.

Huset sto nå ferdig, nymalt i gult, og flåten var klargjort for inntog av gjester, men det var noen ting som manglet. Det trengtes et kontor, med en disk og en hylle, til å selge billetter. Det måtte lys inn i museet. Veggene burde dekoreres og en liten utstilling med bilder settes opp ved den ene langveggen. Haugland skriver:

«Vi var i et dilemma igjen. Selv etter at huset var reist, kunne ikke Norsk Sjøfartsmuseum akseptere gaven fra Thor Heyerdahl, fordi det ennå var klart at flåten ville bringe med seg store utgifter, og inntektene var basert på tro og formodninger. Til tross for at Thor Heyerdahl fremdeles hadde en veldig gjeld, skaffet han den 3. januar 1950 et lån på kr. 10 000 til restaurering av flåten og bestridelse av forannevnte arbeider. Men det var ikke nok til å få huset i presentabel stand, og den 20. mai 1950 måtte han forstrekke med ytterligere kr. 5000.» (Haugland 1960:3).

Det var jo ingen bank som ville gi lån til et museum som ikke var i drift, så folkene bak måtte gjøre jobben selv. Erik Hesselberg, Thor Heyerdahls ungdomskamerat som også var kunstner, tok på seg jobben med å dekorere veggene. Store flater på de kortveggene og ene langsiden ble malt grønnblå som havet og dekorert med det yrende fiskelivet som de hadde opplevd på turen. En stor hvalhai, verdens største fisk, dominerte kortveggen over inngangen. Nedover langveggen var det store blekkspruter, tunfisk og hai. Kortveggen bak flåten hadde et stort kart med det Søramerikanske kontinentet til høyre, og hele ruten flåten hadde seilt ut til Raroia var tydelig merket, så de besøkende kunne se for seg selv hvor isolerte de små koralløyene i Tuamotugruppen lå i det veldige Stillehavet.

Kon-Tiki-huset åpnet dørene for publikum mandag 15. mai, da også Framhuset åpnet for sommersesongen.

Kon-Tiki-huset får besøk. En sommer mellom 1953-54 (Foto: Wikimedia Commons).

Åpningstider

Hverdager 11-19

Søndager 12-19

Fra oktober

Søndager 11-15

Søndag 5. november kl. 15 ble dørene på Kon-Tiki-huset stengt etter sin første åpne sesong.

Allerede dagen etterpå var overskriften i Morgenbladet: Kon-Tiki-huset åpent for publikum – Voldsom interesse for museet blant utlendinger.

“I all stillhet foregikk i går formiddag sesongåpningen av Kon-Tiki-huset på Bygdøynes. Den offisielle innvielsen fant som kjent sted allerede i vinter, men Norsk Sjøfartsmuseum, som har det faglige oppsyn med flåten og inventaret, har hittil bare latt utlendinger og spesielt interesserte få adgang. Nå er imidlertid hele interiøret ferdig og hverdagene fra kl. 11-19 og søndagene fra kl. 12-19 har publikum adgang.” (Morgenbladet, 16. mai 1950).

Knut Magne Haugland og Thor Heyerdahl poserer på flåten i Kon-Tiki-huset (Foto: Fra Kon-Tiki Museets samlinger).

En av dem som hadde blitt sluppet inn på Kon-Tiki-huset før den offisielle åpningen var den kjente amerikanske sangerinnen Ellabelle Davis. Besøket vakte kanskje spesiell oppsikt siden hun var afroamerikaner. Overskriften var dog: Første utlending i Kon-Tiki-huset!

«Sangerinnen Ellabelle Davis har som første utlending besøkt Kon-Tiki-museet på Bygdøy. Hun spurte raskt og interessert om mange ting – nesten mer enn hennes guide, kaptein Haugland, kunne svare på.

… …

Ellabella ville absolutt ha med et stykke balsa som souvenir. Det fikk hun omgående overrakt av Haugland, som imidlertid skyndet seg å bedyre at det ikke måtte bli noe eksempel til etterfølgelse» (Østlandets Blad, 10. mars 1950).

Mottagelsen museet fikk var fantastisk. Dagbladet skrev: «Vi var innom Kon-Tiki-huset forleden søndag, og maken til attraksjon finnes ikke. Flåten er storartet, fotografiene er storartet, tilstrømmingen er storartet. Et amerikansk selskap ble vilt interessert, de hoppet av spenning foran alle disse merkverdighetene, -- men de begrep ikke et skvatt av det hele» (Dagbladet, 7. juli 1951).

Turistene vil se Kon-Tiki.

Fram-huset er kommet helt i bakgrunnen.

«Noe av det aller første turistene spør etter når de kommer til Oslo er Kon-Tiki-huset. Det later til at Thor Heyerdahls bok som har gått sin seiersgang i alle land har satt fantasien i sving og gjort ferden navn gjeten i en grad som må betegnes som overveldende.

I all denne oppstuss har Framhuset kommet helt i skyggen av sin yngre kollega og det er tydelig at i øyeblikkets bevissthet er flåteekspedisjonen en bragd som overskygger Nansens og Amundsens i sin tid så sagnomsuste ferder. De fleste benytter anledningen til en titt på begge deler men det er først og fremst Kon-Tiki de er kommet for å se, forteller Morgenbladet» (Lofotposten, 18. juli 1951).

Dette var ingen overdrivelse. Allerede etter første sesong hadde museet tjent så mye penger at alle lån til bygningen og til Thor Heyerdahl personlig kunne betales tilbake.

Antall besøkende for andre sommersesong var 80.000 personer, som var like mye som andre populære museer hadde i løpet av et helt år. I 1952 var Kon-Tiki-huset allerede blitt en av de mest besøkte attraksjonene i Oslo, knapt slått av Rådhuset. Pågangen var så stor at trass i at museet var stengt på vinteren fordi det ikke hadde noe oppvarming, så åpnet Fram og Kon-Tiki-huset fra kl. 10-16 alle dager under vinterolympiaden i Oslo, 10.-24. februar 1952. Celebritetene kom også på besøk: Prinsesse Margareth og senere Prins Phillip og Dronning Elizabeth, fra England gjestet museet. Det gjorde også flere av de kjente generalene fra 2. Verdenskrigen, som Feltmarskalk Bernard Law Montgomery, som var nestkommanderende for de allierte styrkene ved avslutningen av krigen. Filmskuespillerinnen og det italienske ikonet Sophia Loren var også innom. Men det var ikke bare internasjonale celebriteter som ble inspirert av Kon-Tiki-huset. Også en norsk film begynte sin handling der:

Sophia Loren og Roberto Rossi besøker Kon-Tiki-huset (Foto: Bjørn Fjørtoft, Riksarkivet).

Ung frue forsvunnet

“heter en ny norsk film som er under oppseiling. I Kon-Tiki-huset på Bygdøy møtes arkeologen Arne Berger og Eva Holm, en ganske alminnelig pike som knapt hadde hørt om høvdingeguden Tiki. Møtet fører til ekteskap og til ulykke for den unge piken som snart innser at hun ikke kan holde tritt med sin mann og de intellektuelle vennene hans. Til slutt tyr hun til narkotika, og det går stadig nedover med henne. Tilslutt sitter ektemannen der og ruller opp ekteskapet fra det første lykkelige møte for politiets mens radio og aviser slynger ut sitt ung kvinne forsvunnet.

Astri Jakobsen som vi husker fra den omdiskuterte filmen «Den evige Eva» spiller Eva i denne filmen, og hennes mann arkeologen spilles av Adolf Bjerke» (https://no.wikipedia.org/wiki/Ung_frue_forsvunnet).

Forskerstipend

Den 29. desember 1949 setter Thor Heyerdahl opp et gavebrev der han donerer den kjente balsa-flåten med utstyr til det nyopprettede Kon-Tiki-huset. Trass i at han har gjeld og nettopp har forstrukket private midler så huset kunne få både lys, utsmykning og en liten utstilling med bilder, bestemmer han følgende: Hvis driften går med overskudd, skal det opprettes et fond for studenter, med de midler som ikke gikk til vedlikehold.

«Kon-Tiki»-husets billettinntekter til studenter-fond.

Stipendier for studium av Stillehavsproblemer.

«Thor Heyerdahl bestemte allerede i 1949 – mens han ennå hadde gjeld – at nettoinntekten av «Kon-Tiki»-huset på Bygdøy skulle gå til et fond for geografi- og etnografistudenter. Studenter som interesserer seg for Stillehavsproblemer vil komme i første rekke, dernest de som vil studere etnografi og Sjøfartshistorie i Stillehavet. Det er meningen at stipendet skal være så stort at studentene kan reise til disse strøk for å forberede sin hovedoppgave.

Det har ennå ikke vært aktuelt med noen utdeling, bl.a. fordi man ikke vet om det nåværende «Kon-Tiki»-hus er godt nok for flåten. Gulvet er av jord, så det er mulig at det kan bli mugg mellom stokkene og at tauverket råtner. I høst skal man foreta grundige undersøkelser, bl.a. for å se om det må bygges et ildfast hus.

Et råd har tilsyn med huset og skal utdele stipendiene. Det består av professor Guttorm Gjessing, Etnografisk museum, direktør Kr. Kielland, Sjøfartsmuseet, og kaptein Knut Haugland, som Thor Heyerdahls representant» (Aftenposten, onsdag 13. august, 1952).

Det var den unge etnografistudenten Henning Siverts som ble den heldige vinner av det første studentstipendet på NOK 5.000,- kroner delt ut av Kon-Tiki-huset basert på Thor Heyerdahls gavebrev. Pengene gikk til et feltopphold blant Oxchucindianere i Mexico.

I 1954 hadde fondet kommet inn i strammere former, og mandag 14. juni kunne man lese i Norsk Lysningsblad:

Kon-Tiki Stipend.

Av Kon-Tiki fondet utdeles i sommer kr. 5 000.00 til etnografistuderende eller andre som arbeider med etnografiske eller sjøfartshistoriske spørsmål.

Ved utdelingen av stipendiet skal prioritet gis til kompetente søkere som vil arbeide med de problemer som motiverte Kon-Tiki ekspedisjonen, eller med andre spørsmål vedrørende oversjøisk migrasjon og diffusjon i forbindelse med de gamle amerikanske høykulturene.

Søknad merket «Kon-Tiki stipend» sendes bestyreren for Kon-Tiki-huset, Bygdøynes, innen 1. juli d.å. (15,30)

Stipendet det året ble delt mellom Professor Guttorm Gjessing, som fikk NOK 2.000,- som reisestipend og student Henning Siverts, som fikk NOK 3.000,- for å fortsette sin studie hos Oxchucindianerne. Alt i alt har Kon-Tiki Museet delt ut over NOK 22 millioner kroner til forskning, hovedsakelig i Stillehavet, omregnet til dagens verdi.

Skal Kon-Tiki-huset bli et permanent museum?

I en artikkel fra 1960 beskriver Knut M. Haugland den første tiden som «ansvarlig» for driften, eller museums direktør.

«Som daglig leder av museet fra starten har undertegnede fungert. Da jeg, som nevnt, hadde annet fast arbeid, måtte jobben utføres som ren hobby fra min side i min fritid. Problemet for meg har ikke vært å klare arbeidet med driften, men derimot å etterkomme de mange representasjonsplikter som dette merkelige museet har ført med seg. … … … Jeg kan ikke si annet enn at jeg følte meg brydd, idet jeg syntes Kon-Tiki huset hadde lite å fare med, men en myndig dame, som vi alle kjenner, ryddet fort opp i denne villfarelsen, for Kon-Tiki flåten var for lengst annonsert på verdens reiselivsmarked som ny norsk attraksjon.» (Haugland 1960:3).

Museet gjeld var tilbakebetalt allerede etter ett – 1 – års drift, og etter to sesonger begynte Kon-Tiki-huset å dele ut stipend til unge forskere med interesse for Stillehavet og Sør Amerika.

I 1952 tjente Thor Heyerdahl gode penger på Kon-Tiki. På flåte over Sydhavet (1948). Morgenbladet kunne 9. mai fortelle at han var «blitt storeksportør. Kon-Tiki boken skaffer landet like meget valuta som eksporten av torskerogn i fjor». Kon-Tiki-huset hadde en like positiv utvikling. Allerede i 1953 var museet et av de mest populære reisemål i Oslo. Høsten 1954 meldes det om turistrekord i Oslo:

Turistrekord i Oslo i sommer.

“I Oslo er det Kon-Tiki-huset med 2300 besøkende hver dag og Rådhuset og Akershus med om lag 4000 som står høyest på listen» (Telen, fredag 15. august, 1952).

Kon-Tiki-huset i all sin oransje prakt, her fanget i et par sekunder i filmen: Velkommen til Norge, fra 1955, men som må være filmet i 1954 (Foto: Skjermbilde fra filmen, Oslo Bys Arkiver).

Kon-Tiki-huset er altså på mindre enn fire år blitt det mest besøkte museet i Norge. Spådommene om at interessen ville stilne etter noen år er blitt gjort til skamme.

Turistene vil se Kon-Tiki.

Fram-huset er kommet helt i bakgrunnen.

«Noe av det aller første turistene spør etter når de kommer til Oslo er Kon-Tiki-huset. Det later til at Thor Heyerdahls bok som har gått sin seiersgang i alle land har satt fantasien i sving og gjort ferden navn gjeten i en grad som må betegnes som overveldende.

I all denne oppstuss har Framhuset kommet helt i skyggen av sin yngre kollega og det er tydelig at i øyeblikkets bevissthet er flåteekspedisjonen en bragd som overskygger Nansens og Amundsens i sin tid så sagnomsuste ferder. De fleste benytter anledningen til en titt på begge deler men det er først og fremst Kon-Tiki de er kommet for å se, forteller Morgenbladet» (Lofotposten, onsdag 18. juli, 1951).

Ingen av turistene bryr seg om at det «ikke er en Norsk farkost». Det faktum at flåten er en moderne replika av en forhistorisk farkost fra Pre-Inkatiden i Peru, og at hele ferden ble gjort i 1947, minsker heller ikke folks appetitt på å studere historien. Nordmenn, som også kommer i hopetall, gir da museet sine varmeste anbefalinger: «Vi var innom Kon-Tiki-huset forleden søndag, og maken til attraksjon finnes ikke. Flåten er storartet, fotografiene er storartet, tilstrømmingen er storartet. Et amerikansk selskap ble vilt interessert, de hoppet av spenning foran alle disse merkverdighetene, -- men de begrep ikke et skvatt av det hele» (Dagbladet, lørdag 7. juli, 1951).

Det er på tide å tenke på fremtiden, og igjen er det radarparet Knut M. Haugland og Thor Heyerdahl, som sammen med styret begynner å legge planer for et permanent museum. De ønsket naturligvis å bygge en ny bygning på samme sted. Men plassen eies av Norsk Sjøfartsmuseum, som enda ikke har fått på plass sin egen bygning, og planene er store med både museum, restaurant og akvarium. Det er nok ikke plass til den unorske balsa-flåten.

Kon-Tiki-flåten skal bli flyttet.

Men ingen vet hvor.

«Det arbeides med planer om å flytte Kon-Tiki-flåten. Ledelsen strever med å skaffe ny tomt, noe som hittil ikke har lykkes. Hadde Sjøfartsmuseet vært villig til å selge, hadde jo det vært det mest fordelaktige, forteller major Haugland til VG. Det er Sjøfartsmuseet imidlertid ikke, og for å få oppført et ildfast og på annen måte hensiktsmessig hus hvor faren for ødeleggelse er mindre enn nå, må man altså søke nye steder» (VG, onsdag 21. juli, 1954).

Knut M. Haugland forklarer planene: «Vi har det så trangt i det nåværende museet at det er umulig å sette opp sperringer slik at folk ikke kommer i berøring med flåten, forteller kaptein Haugland til Dagbladet.

– Vi har imidlertid planer om et nytt større bygg til Kon-Tiki. Foreløpig venter vi bare på at tomtespørsmålet skal bli løst. Det er nemlig mulig at vi må fortrekke fra Bygdøynes. Det nye Sjøfartsmuseet trenger plassen der ute selv til sine nybygg. Vi har imidlertid fått tilbud om tomt et annet sted på Bygdøy, så vi håper vi ikke blir nødt til å fortrekke til andre trakter.

Vi har allerede satt oss i forbindelse med arkitekt, som vil utarbeide tegninger til det nye museet så snart vi har brakt tomtespørsmålet i orden. Vi håper at arbeidet kan settes i gang i løpet av vinteren, og at museet vil være reist i løpet av et par år» (Dagbladet, fredag 20. august, 1954). Planene for et skikkelig bygg er tilstede, der flåten får god plass, nok til å heise hele masta på nesten 10 meter, og kanskje noen andre utstillinger i tillegg. Bygget skal også ha sentralfyring for å kunne holde oppe hele året.

Arkitektmodellen av det “nye” Kon-Tiki Museet som sto ferdig i 1956 (Foto: Kon-Tiki Museet).

Til slutt blir det løsning med Norsk Sjøfartsmuseum, som jo har vært positive under hele prosessen, og Kon-Tiki-huset kjøper tomt av dem for NOK 50.000,-. «Da planen for ny museumsbygning ble diskutert i styret, fant Sjøfartsmuseets representant å måtte fraråde forslaget motivert med det betenkelige i å låne kr 700 000 til et foretagende som i høyeste grad måtte sies å være tidspreget, og derfor ville miste sin aktualitet og dermed eventuelle inntekter. På den annen side var styret for Norsk Sjøfartsmuseum villig til å avse plass for flåten i det nye Sjøfartsmuseum den tid dette måtte ha interesse. Kon-Tiki Museets styre valgte likevel alternativet å låne for å bygge et eget helårsmuseum, organisert som en stiftelse» (Haugland 1989:69). Kanskje skinner det her igjennom at Knut M. Haugland og Thor Heyerdahl nok ikke var sikre på at Norsk Sjøfartsmuseum raskt ville få sitt bygg på plass. De fikk rett. Prosessen med byggingen av Sjøfartsmuseet tok tid, og det sto først ferdig i 1964. Man skal heller ikke se helt bort fra at de to flåtefarerne, på bakgrunn av sin erfaring, var litt engstelige for at i kampen mellom alle ærverdige farkoster som trengte plass til utstilling, ville Kon-Tiki flåten tape i kampen mot de ekte norske skutene.

Det var heller ikke lett å få lån i banken, og stiftelsen måtte skifte bank for å finne noen som var villig til å ta risikoen. Det var ikke bare museumsfolk som var forsiktige. Til slutt falt alt på plass og forberedelsene kunne starte. Bygget som hadde tjent som Kon-Tiki-huset ble vinteren 1954-55 leid ut som lager for nye biler importert til landet, og senere solgt til Øvrevoll Galoppbane, der det tjente som en del av restauranten Stallkroa i over 50 år. Men hva skulle de gjøre med flåten i byggeperioden? Løsningen kom fra impresario Fredrik Dietrichson, som ville leie flåten og ta den ut på Europaturne!

Kon-Tiki flåten på utstilling i Paris, høsten/vinteren 1954-55. Eiffeltårnet kan skimtes i bakgrunnen (Foto: Kon-Tiki Museets samlinger).

Kon-Tiki skal ut på Europa turné i vintermånedene

«Kon-Tiki-flåten skal ut på en ny langfart, denne gang til en rekke byer i Europa. Impresario Fredrik Dietrichson har leid flåten og drar på turné med den. Tiltaket har fått støtte av utenriksdepartementets kotor for kulturelt samkvem med utlandet som mener det er ypperlig Norges-reklame.

I – En av de nærmeste dagene heises flåten ombord i en lastebåt og kursen settes for Frankrike. Den 5. oktober blir flåten å se i Paris. Deretter går turneen på en lekter langs Rhinen og videre inn i Nederland og Belgia, for å avsluttes i København. Flåten er på plass på Bygdøy igjen til våren. … … Thor Heyerdahl og jeg har satt våre betingelser –de er godtatt, og siden besøket i Kon-Tiki-huset er minimalt i vinterhalvåret, fant vi å kunne gå med på arrangementet.

– For å få beskyttet flåten er det laget et stålskjelett. Bunnen blir lagt under flåten, som dras ut gjennom et stort hull i veggen. Flåten blir liggende i stålskjelettet under hele turneen. Dessuten er det sydd et telt som er 30 meter langt, og 15 meter i høyden og bredden, slik at hele flåten med fullt seil får plass i det.

Overskuddet av turneen går til å styrke Kon-Tiki-fondet og til reisningen av et nytt hus for flåten, sier major Haugland» (Arbeiderbladet, onsdag 22. september, 1954).

Kon-Tiki flåten på vei gjennom Lagenbrück, Sveits, høsten/vinteren 1954-55 (Foto: via Johannes Dettwiler-Riesen).

En dag i begynnelsen av oktober kom flytekrana Goliath seilende over fjorden til Bygdøynes. Det var samme krana som hadde losset en vasstrukken flåte på nærmere 20 tonn som kom til Oslo 7 år tidligere. Nå veide den mye mindre, og nesten grasiøst ble den løftet over gjerdet på sydvestsiden av Bygdøynes og fraktet tilbake over havnebassenget. Der sto franskebåten «Bamse» klart til å ta med seg den eksotiske flåten til Paris, som var første stopp på turen.

Det nye museet – og nå var navnet oppgradert fra «hus» til «museum» - sto ferdig på slutten av 1956. Men skeptikerne fikk nesten rett:

Det permanente Kon-Tiki Museet, fotografert etter 1956 (Foto: Mittet).

“Dessverre kom det ved sluttoppgjøret en baksmell som satte oss i en lei knipe: byggebudsjettet ble betydelig overskredet. Med velvilje fra Rederforbundet, der vi hadde et stort lån, fikk vi utsettelse på renter og avdrag. Men dette var ikke nok. I vår nød søkte Thor Heyerdahl finansministeren om å få slippe, eller få utsettelse, på innbetaling av omsetningsavgiften. Det ble blankt avslag. Det nye museum fikk imidlertid et besøk som langt oversteg den mest optimistiske kalkyle, og vi klarte ekstrautgiftene» (Haugland 1989:69).

Det gikk bra – denne gangen også. Men museet var ikke helt i havn. I 1958-59 tok museet opp nye lån og et tablå med livet under Kon-Tiki flåten kom på plass, en avstøpning av en 9.2 meter høy moaistatue fra Påskeøya og en annen statue fra Marquesasøyene ble reist i hovedsalen, og en kopi av en av de «hemmelige» hulene på Påskeøya der man viste frem en del av Thor Heyerdahls «Aku-Aku»-ekspedisjon hadde tatt med seg hjem til Norge ble også laget.

Kon-Tiki Museet hadde tatt sin form, og seilasen inn i «de voksnes» rekker hadde begynt.

Flåten som ingen ville ha